Tilbake | Søkefunksjon | Nettstedskart / innhold

Mormonene i Arendal [ Les dokumentet ]

Av: Ronny Stulen



Mormonene i Arendal 1864 - 2014
Ronny Stulen
Copyright © 2014 Ronny Stulen All rights reserved.
ISBN:1502525860
ISBN-13:9781502525864
TAKK
Siden innsamlingen av stoff til denne boken har foregått i så mange år har jeg et stort problem. Jeg er redd jeg ikke husker alle som har bidratt. Derfor har jeg bestemt meg for å være ganske vag og generell i mine uttalelser, og bare nevne de aller største bidragsyterne. Til alle dere andre - Tusen takk.
En stor takk går til Kirkens Historiske avdeling
som har sendt meg kopier av mange originalopptegnelser. Takk til Tove Norman som sendte meg mange fine bilder, og lot meg få bruke historien om hennes far Kristian Seljås og det hun skrev om sin bestemor Cecilie Nilsen.
Takk til Dagfinn Løvold for gode råd, og for at han
skrev historien om min far Oddvar Stulen.
Takk til de mange medlemmer av Arendal gren
som har bidratt med stoff til boken.
Men viktigst av alt – takk til min gode hustru Ylva og våre barn som har vist all verdens tålmodighet gjennom å la meg bruke så utrolig mye tid på dette prosjektet.
INNHOLD
Forord i
1 Kirkens trosposisjon:
Frafall og gjenopprettelse av Jesu Kristi sanne kirke 8 2 De første norske medlemmene, perioden 1830 – 1848 25 3 Jesu Kristi Kirke kommer til Norge, perioden 1849 – 1863 30 4 Arendal gren organiseres, perioden 1864 – 1899 39 5 Nedgangstider og få medlemmer, perioden 1900 – 1930 71 6 Grenen blir fullt organisert, perioden 1931 – 1948 107 7 På kanten av stupet, perioden 1949 - 1960 136 8 Grenspresidenter etter 1960, perioden 1960 – 2014 137 9 Klipp fra «Lys over Norge» og «Liahona» 170
10 Klipp fra lokalavisene 246 Bildene i boken 260 Kilder som er brukt 262 Ordforklaringer 264
FORORD
På 1980-tallet vokste det fram blant medlemmene i Arendal gren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige et ønske om å lage en historisk opptegnelse som kunne presenteres på grenens 125-års dag i november 1989. Det ble ikke tatt stilling til om det skulle bli en brosjyre, et lite hefte eller en bok. Det ble bare satt i gang et arbeid med å samle inn stoff. Sentralt i dette arbeidet var Knut Nesland. Han gikk ivrig i gang med å lese gjennom gamle utgaver av «Vestlandske Tidende», og når han fant noe om Mormonkirken skrev han det av for hånd. Senere ble dette gjort digitalt på primitive datamaskiner, og kopier av disse tekstene har vi fremdeles.
Oddvar Stulen, som i mange år var leder for grenen, hadde kontakt med flere fra familien Seljås, spesielt Tobias og Kristian. De var blitt medlemmer av Kirken mens de ennå bodde i Arendal, men hadde utvandret til USA på slutten av 1940-tallet. Fra dem mottok han et par store konvolutter fulle av maskinskrevne sider med opplysninger, ikke bare fra Arendal gren, men fra hele landet. Alt dette skulle danne grunnlaget for en historisk opptegnelse var planen, men det ble det dessverre ingenting av.
Helt bortkastet var ikke denne innsamlingen av data. Opplysningene dannet grunn laget til en videofilm om grenen som ble ferdig til 125-års jubileet i 1989. Han som sto bak kameraet var Oddvar Stulen, mens Harald Thommesen, med dyp og fyldig stemme, ledet oss rundt fra sted til sted hvor viktige ting hadde skjedd. Vi fikk se
Risør og stedet hvor Svend Larsen en gang hadde bodd. Han var den første personen som ble medlem av Kirken mens han var bosatt i Norge. Vi fikk se «Dauerholla» hvor en tidlig misjonær ble kastet på sjøen, og ikke minst veldig mange av de stedene som grenen har holdt til gjennom sin 125 års historie. Filmen ble ikke noe teknisk mesterverk, for på den tiden var det smått med muligheter for å redigere noe særlig i etterkant, men likevel ble den en historisk skatt. Selv i dag er det veldig moro å se på de gamle opptakene.
Men drømmen om en historisk opptegnelse gikk ikke tapt. I de neste 25 årene fortsatte undertegnede å samle opplysninger, og tidene forandret seg. Flere ting ble lettere tilgjengelig på grunn av at datamaskiner ble allemannseie, nye skanneteknikker ble oppfunnet, og ikke minst ved at Kirka begynte å publisere ting på internett. Det som nå danner grunnlaget for denne opptegnelsen kommer fra et utall av kilder, og det er mange som har vært med i innsamlingsprosessen. Håpet er at vi nå kan gi leseren et lite innblikk i hva som har skjedd innen grenen i løpet av de 150 år den har bestått.
Ronny Stulen
1
KIRKENS TROSPOSISJON
Innledning
Nesten hver gang jeg snakker med andre mennesker om min tro blir jeg møtt med forbauselse og skepsis, men det rare er at det ikke er på grunn av at vår tro er så annerledes. Nei, tvert imot er det på grunn av at tilhøreren ofte er veldig enig med meg. Derfor får jeg stadig høre at «det er jo akkurat slik jeg tror – det kan da ikke være deres lære»? Jo, det er faktisk det og grunnen er enkel. Vi tror på Bibelen, hele Bibelen, og vi bruker den aktivt i våre liv. Derfor er det ingen overraskelse at vi enes om at det lille barnet som ble født i Betlehem er Jesus Kristus, vår og hele verdens Frelser, og vi er like opptatt som alle andre av det syndfrie livet han levde. Vi søker og finner inspirasjon i Hans strålende eksempel, i Hans tidløse liknelser og i alt det andre som kristne berikes av. Vi gleder oss storlig over den store skatt evangelistene har skjenket oss, og fordyper oss ivrig i det som Peter, Paulus, Johannes og andre av apostlene har opplevd og senere har delt med oss gjennom sine brever. Vi elsker skriften, for vi tror at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2. Tim. 3:16-17), og derfor har vi så mye felles med våre kristne venner i andre kirkesamfunn.
Men der er selvfølgelig forskjeller, grunnleggende forskjeller, og før en forstår hva de består i er det vanskelig å forstå hvorfor vi tror som vi gjør, hvorfor vi lever som vi gjør, og hvorfor denne troen har en så styrende innvirkning på våre liv. En må med andre ord forstå vårt trosgrunnlag, og derfor kommer en kort innføring i dette som en innledning til denne boken.
Hva er den store forskjellen?
Hva er det som er så grunnleggende annerledes med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, eller Mormonene? Når vi har så mye felles med resten av den kristne verden, hvorfor er vi da ikke med i «det gode selskap»? Årsaken er ikke at vi tolker enkelte skriftsteder annerledes enn andre, eller at vi har en annen praksis når vi utfører dåp eller andre ordinanser. Det er heller ikke at vi har mer hellig skrift enn andre kristne, selv om det setter oss i en særstilling. Nei, det stikker mye dypere enn som så. Så hva er den største forskjellen?
For å forklare dette må vi gå tilbake et par tusen år og se på hva som skjedde med den lille flokk troende som tok imot Jesus som sin Frelser og som jobbet for å bringe Hans verk ut i verden. Vi må starte der evangeliene slutter og se på det som kom etter befalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28:19-20).
8
1864 - 2014


Utsikt mot Oljeberget hvor Jesus tok farvel med sine apostler
Kirken bringes ut i verden
Når vi leser Apostlenes Gjerninger, de etterfølgende brevene og Johannes Åpenbaring, kan vi danne oss et bilde av den unge kirken som Jesus innstiftet. Intet offer var for stort for å bringe budskapet ut, først til jødene og senere til resten av verden, eller hedningene. Paulus beskriver dette veldig gripende når han sier i sitt andre brev til Korinterne:
«23 Er de Kristi tjenere? Jeg sier i mitt vanvidd: Jeg er det enda mer. Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. 24 Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær.
25 Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. 26 Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, 27 i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. 28 I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. (2. Kor. 11:23-28)
Vi må bare bøye oss i støvet for den iver og offervilje de første kristne viste, men hva skjedde videre med den opprinnelige kirken? Har vi den blant oss i dag? Er den tilstede i den Katolske og de Ortodokse kirker som hevder at de er bare en ren videreføring av det opprinnelige? De hevder jo å ha «apostolisk suksesjon». Eller ser vi den i de mange protestantiske kirker som av ulike årsaker har forlatt moderkirken, som har forandret på lære og praksis for å komme nærmere det opprinnelige? Nå nærmer vi oss sakens kjerne.
9
Mormonene i Arendal
Jesu Kristi opprinnelige kirke
Vi tror at Jesus Kristus opprettet sin kirke da han virket her på jorden. Han kalte tolv apostler til å være kirkens øverste ledere, og Han kalte også andre ledere:
11 Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, 12 for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, 13 inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. 14 Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. (Efes. 4:11-14)
Disse ledere skulle altså jobbe for å bygge opp «Kristi kropp» eller kirke helt til alle «når frem til enhet i troen på Guds sønn», og dette lederskap skulle hindre menigheten å «bli et lett bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep». Det store spørsmålet blir da om de klarte å gjennomføre dette, eller om dagens mange forskjellige kirkesamfunn er tydelige bevis på det motsatte.

Genesaretsjøen hvor Jesus gikk langs bredden og kalte sine apostler Det store frafallet
Allerede på apostlenes tid kom Paulus med denne bekymring: «For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (2. Tim. 4:3-4).
Et annet sted sier den samme Paulus: «Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og det at vi skal samles hos ham, ber vi dere, søsken: La dere ikke så lett bringe ut av fatning, og bli ikke skremt, verken av åndsbudskap, av påstander eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn» (2. Tess. 3:1-3).
10
1864 - 2014
Paulus forteller oss her i klare ordelag at før Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden må der komme et frafall. Noen hevder at dette bare gjelder enkeltmennesker, og til støtte for det siteres det fra 1. Tim 4:1-2: «Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet». Problemet er bare det at andre skriftsteder går mye lengre i sin beskrivelse og snakker om et allment og fullstendig frafall.

En gravplass på en høyde like utenfor gamlebyen i Jerusalem.
Legg merke til profilen i fjellet til høyre på bildet. Interessant når en vet at Golgata betyr «hodeskallestedet».
I Johannes Åpenbaring beskriver apostelen Johannes noe som han kaller «dyret». De fleste kristne har ingen problemer med å se dette «dyret» har noe med Satan og hans hærskarer å gjøre. Det som kanskje ikke alle har lagt merke til er hvilken utrolig stor makt det skal få. I Joh. åp. 13:7-8 står det: «Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og
vinne over dem, og det fikk makt over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner. Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret…».
Er dette noe som tilhører fremtiden, eller har det allerede skjedd? Vi hevder det siste med følgende begrunnelse:
Lederne lider martyrdøden
Da apostlene og deres medarbeidere brakte budskapet om frelse gjennom Jesus Kristus ut til verden gikk det ikke upåaktet hen. Hele tiden møtte de stor motstand, og en etter en ble de offer for martyrdøden. Det begynte med Stefanus som vi kan lese om i Ap. gj. 7:55-59:
55 Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds
11
Mormonene i Arendal
herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58 De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. 59 Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.
Litt senere i samme bok får vi del i apostelen Jakobs skjebne: «På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fór hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd» (Ap. gj. 12:1-2).
I følge boken «Book of Martyrs» av John Foxe (kapittel 1 side 38) var det bare Johannes av de opprinnelige tolv apostlene som ikke ble drept, og hvilken innvirkning fikk det på Jesu opprinnelige kirke?
Frafallets konsekvenser
Mange har ikke tenkt så nøye over hvilke konsekvenser det fikk at apostlene en etter en ble drept. Tross alt ble det jo kalt nye ledere i kirken, også nye apostler som vi ser da Mattias (Ap. gj. 23-26), Paulus og Barnabas (Ap. gj. 14:14) eller Jakob, Jesu halvbror ble kalt. Det at disse ble kalt og ordinert viser mønsteret for kirkens drift. Apostler, med myndighet fra Herren, kaller nye apostler og ledere, og ved håndspåleggelse overdrar de den myndigheten de har fått fra Herren. Problemet er at dette ikke fortsatte så veldig lenge. Apostlene ble systematisk ryddet av veien, og myndigheten de hadde gikk med dem i graven før de fikk overdradd den til andre. Kirken raknet ovenfra, og snart fantes det ikke noen lenger som hadde myndighet fra Herren til å handle på hans vegne.
Ikke til å undres over hvorfor Herren i Bergprekenen kommer med en uttalelse som mange ikke helt forstår. Først sier Herren at det egentlig bare er to veier å velge mellom, og få er det som finner den rette, før han advarer mot falske profeter (som indikerer at det bør være sanne profeter også). Så sier han:
21 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’
Det er naturlig at de som ikke har gjort Herrens vilje blir forkastet, men hvorfor vil ikke Herren vedkjenne seg dem som tross alt har profetert, drevet ut onde ånder og gjort mange mektige gjerninger i Hans navn? Kan det være at de har handlet uten guddommelig fullmakt?
Hvem kan kalles til apostler?
Enkelte hevder at for å være en apostel, som er et spesielt vitne om Kristus, må man ha vandret med ham da han var på jorden. Den oppfatningen begrunnes med at da apostlene var samlet for å velge en som kunne overta det tilsynsembete som Judas
12
1864 - 2014
hadde hatt, ble de enige om at de burde velge en av de menn som fulgte med mens Herren Jesus gikk inn og ut blant dem. Ja, det skulle bare mangle. Å gjøre noe annet ville ha vært forunderlig, men det betyr ikke at det skulle være slutt med apostler når de som hadde vandret med ham var borte.
Gud kan ved åpenbaring velge og utstyre spesielle vitner om Kristus. Å tro noe annet ville være å fornekte Guds kraft. Paulus, som ikke vandret med Jesus – snarere tvert imot – er et tydelig bevis på det. Det at han kunne brukes, og at han virkelig ble kalt, forteller i klartekst at apostler skulle fortsette å lede kirken.
Behovet for en ny start
Hvis det virkelig er slik som vi hevder, at Jesu Kristi opprinnelige kirke gikk tapt i et allment frafall, vil det være et behov for at denne kirken blir opprettet på nytt før Kristus igjen kommer med kraft og herlighet i himmelens skyer. Også dette vitner Bibelen om.
Etter det store mirakelet på pinsefestens dag gikk apostlene ut med fornyet tro og kraft, og mange kom til troen i dagene som fulgte. Åndens gaver blir også tydeligere tilkjennegitt, som da Peter i Herrens navn helbreder den lamme ved tempelets dør: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» (Ap.gj.3:6).

Graven i hagen hvor de la Jesu legeme etter korsfestelsen
Senere i samme kapittel oppfordrer Peter folkemengden til å omvende seg fra sine synder og ta imot Frelseren, og så beskriver han noe som må skje før Messias skal
13
Mormonene i Arendal
komme tilbake:
19 Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. 20 Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. 21 Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.
Her står det veldig tydelig at Jesus «må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn». Hvorfor skulle det være behov for å opprette på nytt noe som har vært der hele tiden? Hvis Jesu Kristi opprinnelige kirke har holdt seg i sin rene og uforfalskede form frem til i dag er der ikke noe behov for en «gjenopprettelse».
Hvis vi vender tilbake til Johannes Åpenbaring, til det sted hvor det sto at de hellige (kirkens medlemmer) skulle bli overvunnet av det onde, og Satan ha makt over «over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner…. alle som bor på jorden» (Åp. 13:7), så leser vi i fortsettelsen om noe annet som skulle skje.
Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. (Åp. 14:6)
Hvis Jesu Kristi opprinnelige kirke forblir på jorden i hele perioden mellom Kristi første og andre komme er det ikke noe behov for at engler skal komme og forkynne «et evig evangelium … for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk». Dette evangelium ville jo da finnes der. Den eneste logiske forklaring er at myndigheten Jesus ga til sine opprinnelige apostler var gått tapt, læren Han forkynte var blitt forandret og utvasket, og ordinansene endret (Jes. 24:5).
Hvordan det hele begynte
En stille klar vårmorgen i året 1820 går en ung gutt over markene i nærheten av sitt hjem og inn i et lite skogholt litt sør-vest for gården han bodde på i Palmyra, New York, i USA. Denne gutten er den 14-årige Joseph Smith. Han er drevet at et sterkt ønske om å finne ut av hvilket kirkesamfunn som er det riktige, for han forstår at ikke alle kan ha helt rett siden de forfekter så forskjellig en lære og har så ulik en praksis. Han har ikke lykkes med å avgjøre det store spørsmålet ved å snakke med de forskjellige predikanter eller være tilstede på deres møter. Han forstår at han trenger guddommelig hjelp, og det går opp for ham at han kan få denne hjelpen da han leser følgende i første kapittel av Jakobs brev:
5 Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. 6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden.
Det som videre skjer lar vi ham selv berette:
I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i 1820. Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.
14
1864 - 2014
Etter å ha trukket meg tilbake til det sted jeg på forhånd hadde valgt meg ut, og etter å ha sett meg omkring og forvisset meg om at jeg var alene, knelte jeg ned og begynte å oppsende mitt hjertes ønsker til Gud.
Himlene åpnes igjen
Men mens jeg av alle krefter påkalte Gud …….så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.
Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!

«Den Hellige Lunden» hvor Joseph Smith mottok besøket fra Faderen og Sønnen
Min hensikt med å gå og adspørre Herren i bønn var å få vite hvilket av alle trossamfunnene som var det rette, så jeg kunne vite hvilket jeg skulle slutte meg til. Så snart jeg derfor hadde fått herredømme over meg selv så jeg kunne tale, spurte jeg de personer som sto over meg i lyset hvilket av alle trossamfunnene som var det rette og hvilket jeg skulle slutte meg til (for på det daværende tidspunkt hadde aldri den tanke streifet meg at de alle var på avveie).
Jeg fikk til svar at jeg ikke måtte slutte meg til noen av dem, for de var alle på avveie, og den person som talte til meg, sa at alle deres trosbekjennelser var en vederstyggelighet i hans øyne, at alle som bekjente seg til den slags var fordervet, og at «de holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg, og de forfekter en lære som er menneskebud og har et skinn av gudsfrykt, men de fornekter Guds kraft.»
15
Mormonene i Arendal


En kunstners fremstilling av Josephs Smiths første syn. Bildet henger i et av Kirkens besøkssentre i Missouri, USA.
16
1864 - 2014
Han forbød meg igjen å slutte meg til noen av dem, og mange andre ting sa han til meg som jeg ikke kan skrive på dette tidspunkt. Da jeg kom til meg selv igjen, oppdaget jeg at jeg lå på ryggen og så opp mot himmelen….. (Joseph Smiths historie 1:14-20).
Joseph får besøk av en engel
Som Joseph Smith selv sa hadde det ikke falt ham inn å anta at Jesu Kristi kirke ikke fantes på jorden da han gikk inn i det som senere har blitt kalt «den hellige lunden». Men beskjeden var utvetydig – ingen av datidens samfunn var den sanne kirke og den unge Joseph måtte bare vente på mer lys og sannhet. Han forsto trolig ikke da at han skulle ha en så stor plass i gjengivelsen av evangeliet, og Herrens rikes opprettelse i de siste dager, som han fikk.
En sen kveld omtrent tre og et halvt år etter Faderen og Sønnens tilkjennegivelse ba Joseph Smith meget oppriktig før han tenkte å slå seg til ro for natten. Han hadde da i lengre tid gått og lurt på hva som videre ville skje. Hadde han ikke blitt lovet at sannheten skulle bli gjort kjent for ham? Hvorfor skjedde det da ingenting? Vi lar igjen Joseph Smith fortelle med sine egne ord:

Joseph Smiths hjem i Palmyra New York
«Mens jeg således påkalte Gud, oppdaget jeg et lys som kom til syne i mitt rom, og det tiltok i styrke inntil rommet var lysere enn det er ved middagstid, da i samme øyeblikk en skikkelse viste seg ved min seng stående i luften, for hans føtter berørte ikke gulvet.
Han var kledd i en løs kjortel, som var overmåte hvit. Det var en hvithet som overgikk alt jordisk jeg noensinne hadde sett, heller ikke tror jeg noe jordisk kunne fremstå så overmåte hvitt og blendende. Ikke bare var hans kjortel overmåte hvit, men hele hans person var så strålende at det
17
Mormonene i Arendal
overgår enhver beskrivelse, og hans ansikt var i sannhet som lynet. Rommet var overmåte lyst, men ikke så lyst som det var umiddelbart omkring hans person. Med det samme jeg så ham, ble jeg redd, men frykten forlot meg snart.
Han kalte meg ved navn og sa at han var et sendebud sendt til meg fra Guds nærhet, og at hans navn var Moroni, at Gud hadde et verk jeg skulle utføre, og at mitt navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål, eller at det skulle omtales både for godt og ondt blant alle folkeslag.
Engelen forteller om en bok skrevet på gullplater
Han sa det var oppbevart en bok skrevet på gullplater, som ga en beretning om de tidligere innbyggere av dette kontinent og hvor de stammet fra. Han sa også at den inneholdt det evige evangeliums fylde slik det ble gitt av Frelseren til de fordums innbyggere.
Og videre at det sammen med platene var to stener innfattet i sølvbuer — og disse stenene, som var festet til en brystplate, utgjorde det som kalles urim og tummim, og de som var i besittelse av og brukte disse stenene, ble kalt seere i fordums eller tidligere tider, og at Gud hadde beredt dem for at boken skulle oversettes» (Joseph Smiths historie 1:30-35).

I besøkssenteret ved Cumorah-høyden vises en faksimile av gullplatene slik Joseph Smith beskrev dem, en originalutgave av Mormons bok, og en kopi av en side fra originalmanuskriptet, skrevet av Oliver Cowdery.
Deretter ble Joseph Smith undervist av engelen. Han ble forklart hva han skulle gjøre med platene den dagen han skulle motta dem, og han ble gitt forklaringer på mange
18
1864 - 2014
skriftsteder i Bibelen som omhandlet Herrens verk i de siste dager. Samtidig fikk han se i et syn hvor platene lå skjult, og synet var så detaljert at han med en gang visste hvor det var. Så sier han:
Etter denne samtalen så jeg at lyset i rommet begynte å trekke seg sammen omkring den person som hadde talt til meg, og det fortsatte helt til rommet igjen lå i mørke, unntatt umiddelbart omkring ham, og da så jeg plutselig noe som jeg syntes lignet en trakt som åpnet seg like opp til himmelen, og han fór opp til han forsvant helt og rommet igjen var slik det hadde vært før dette himmelske lys hadde vist seg.
Jeg ble liggende og fundere over denne merkelige opplevelsen og undret meg storlig over hva dette uvanlige sendebud hadde fortalt meg, da jeg midt i mine funderinger plutselig oppdaget at rommet igjen begynte å bli opplyst, og så å si i samme øyeblikk sto det samme himmelske sendebud nok en gang ved min seng.
Han begynte igjen å fortelle akkurat det samme som han hadde gjort under sitt første besøk, uten det minste avvik…. Etter å ha fortalt dette, steg han igjen opp slik han før hadde gjort.
Alt dette hadde nå gjort så sterkt inntrykk på meg at søvnen helt hadde forlatt meg, og jeg var overveldet av forbauselse over det jeg både hadde sett og hørt. Men hvor overrasket ble jeg ikke da jeg igjen så det samme sendebud ved min seng og hørte ham fortelle og gjenta det samme som han hadde sagt tidligere, og han tilføyde en advarsel ….og sa at jeg ikke måtte ha noen annen hensikt med å få tak i platene enn å forherlige Gud, og at jeg ikke måtte være påvirket av noe annet motiv enn å bygge opp hans rike, ellers kunne jeg ikke motta dem.
Etter dette tredje besøk fór han igjen opp til himmelen som før, og igjen måtte jeg undre meg over det merkelige jeg nettopp hadde opplevd. Like etter at det himmelske sendebud hadde fart opp for tredje gang, gol hanen, og jeg forsto at det grydde av dag og at vårt møte måtte ha vart hele natten.
Joseph mottar gullplatene
Som vanlig gikk Joseph Smith ut på jordene og jobbet sammen med sin far dagen etter, men nattens hendelser hadde svekket hans krefter så mye at hans far ba ham dra hjem og legge seg. På veien hjem skulle han til å hoppe over et gjerde han med letthet pleide å kunne hoppe over. Denne gangen falt han overende på marken, og
mens han lå der ble han igjen besøkt av den samme engelen. Han fikk beskjed om å gå tilbake og fortelle sin far hva som hadde skjedd. Det gjorde ham, og da sa faren at det var fra Gud og ba ham gå og gjøre det engelen hadde befalt. Følgelig gikk Joseph Smith til høyden hvor platene lå bevart, men til hans store overraskelse fikk han ikke ta dem med seg. Han ble igjen møtt av engelen, han ble enda en gang undervist i sine
plikter, og han ble bedt om å komme tilbake om nøyaktig et år. Dette skjedde tre år på rad, før han det fjerde året fikk ta med seg platene, og han beskriver det selv på denne måten:
Til slutt kom tiden da jeg skulle motta platene, urim og tummim og brystplaten. Den 22. september 1827, da jeg som vanlig etter at nok et år var omme, gikk til det sted hvor de var oppbevart, overleverte det samme himmelske sendebud dem til meg med følgende befaling: Jeg skulle være
19
Mormonene i Arendal
ansvarlig for dem, hvis jeg mistet dem på grunn av skjødesløshet eller forsømmelse, skulle jeg bli avskåret. Men hvis jeg ville anstrenge meg til det ytterste og ta godt vare på dem inntil han, sendebudet, kom for å hente dem, ville de bli beskyttet.
Jeg oppdaget snart hvorfor jeg hadde fått så streng beskjed om å beskytte dem, og hvorfor sendebudet hadde sagt at så snart jeg hadde utført det som var forlangt av min hånd, ville han hente dem. For ikke før var det blitt kjent at jeg hadde dem, før det ble gjort de mest iherdige anstrengelser for å ta
dem fra meg. Enhver list som tenkes kunne, ble anvendt i denne hensikt. Forfølgelsen ble mer bitter og intens enn før, og store skarer var stadig på ferde for om mulig å ta dem fra meg. Men ved Guds visdom forble de trygge i mine hender inntil jeg hadde utført det som var forlangt av min hånd.
Joseph kopierer skrifttegn og får dem bekreftet
Da Joseph hadde mottatt platene oppdaget han snart at han ikke fikk gjort noe med dem mens de fremdeles bodde i Palmyra. Dertil var forfølgelsen for stor. Derfor flyttet han og hans kone Emma i desember hjem til svigerforeldrene som bodde i Susquehanna fylke i delstaten Pennsylvania, og der begynte han å skrive av tegnene fra platene og oversette dem. Et par måneder senere kom en venn av familien, Martin Harris, innom og fikk med seg de kopierte skrifttegnene og oversettelsen. Ved en senere anledning forteller Martin Harris:
Jeg dro til byen New York og viste de skrifttegn som var blitt oversatt, sammen med deres oversettelse, til professor Charles Anthon, en mann som var berømt for sine språkkunnskaper. Professor Anthon erklærte at oversettelsen var korrekt, ja, mye bedre enn noen oversettelse fra egyptisk som han tidligere hadde sett.
Deretter viste jeg ham de tegn som ennå ikke var oversatt, og han sa at de var egyptiske, kaldeiske, assyriske og arabiske, og han sa at skrifttegnene var ekte. Han ga meg en attest som bekreftet for folk i Palmyra at de var ekte skrifttegn, og at de som var blitt oversatt også var oversatt korrekt. Jeg tok attesten og la den i lommen og skulle akkurat til å gå, da herr Anthon ba meg komme tilbake og spurte meg hvordan den unge mannen hadde funnet ut at det var gullplater på det sted han fant dem. Jeg svarte at en Guds engel hadde åpenbart det for ham.
Da sa han til meg: «La meg få se den attesten». Jeg tok den derfor opp av lommen og ga den til ham, og han tok den og rev den i småbiter idet han sa at det ikke fantes noe slikt nå som tjenende engler, og at hvis jeg ville bringe ham platene, skulle han oversette dem. Jeg fortalte ham at en del av platene var forseglet og at det var meg forbudt å bringe dem. Han svarte: «Jeg kan ikke lese en
forseglet bok». Jeg forlot ham og gikk til dr. Mitchell som bekreftet hva professor Anthon hadde sagt, både når det gjaldt skrifttegnene og oversettelsen.
Joseph begynner å oversette
Da Martin Harris kom tilbake fra sin reise til New York i april 1828 virket han i et par måneder som skriver for Joseph. I løpet av denne tiden gjorde de ferdig 116 håndskrevne sider i størrelsen 33 x 43 cm. Disse sidene lånte Martin med seg slik at han kunne vise dem til sin kone – og bare til henne måtte han love. Hun trodde nemlig ikke at gullplatene fantes, men ved hjelp av oversettelsen ønsket han å
20
1864 - 2014
overbevise henne. Det gikk ikke som ventet. Martins viste sidene til flere enn avtalt, noe som resulterte i at de ble stjålet, og hans kone forble en tviler. Verkets motstandere hadde klart å sette kjepper i hjulene for en tid.
Som en følge av at de 116 sidene ble borte kom engelen til Joseph og tok fra ham platene og uttyderne. Først etter at han hadde gått gjennom en alvorlig omvendelses prosess fikk han dem tilbake, men det gikk ganske lang tid før han igjen fortsatte å oversette. Han manglet en skriver siden Martin ble nektet å fortsette som dette, og dessuten måtte Joseph jobbe for å tjene til livets opphold. I tillegg mistet Emma og Joseph en nyfødt sønn i samme periode.

Et soveværelse i Peter Whitmer seniors hjem hvor Joseph Smith bodde da han oversatte Mormons bok
Den 5. april 1829 banket plutselig en ung skolelærer på døren til Emma og Joseph Smith. Læreren var Oliver Cowdery, og han hadde tidligere vært lærer på Josephs hjemsted. En tid hadde han kost og losji hos Josephs foreldre, og mens han var der fikk han høre om Joseph og gullplatene. Han ble så interessert at han forlot sin lærergjerning og dro til Pennsylvania, og to dager etter ankomsten begynte han som Josephs nye skriver. Nå gikk arbeidet raskt fremover, og i slutten av juli eller begynnelsen av august var oversettelsen ferdig.
Joseph og Oliver mottar guddommelig myndighet
Mens Joseph og hans skriver holdt på med å oversettelses-arbeidet gikk de en dag ut i skogen for å spørre Herren i bønn om dåp til syndenes forlatelse som var nevnt i opptegnelsen. Mens de ba steg et himmelsk sendebud ned i en sky av lys. Han introduserte seg som Johannes, den samme som kalles døperen Johannes i Det nye
21
Mormonene i Arendal
testamente, og han kom for å overdra guddommelig myndighet til de to. Han la sine hender på hodene til dem og sa:
«Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias' navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse, og dette skal aldri mer borttas fra jorden før Levis sønner visselig igjen ofrer et offer til Herren i rettferdighet».
Han sa at dette aronske prestedømme ikke hadde myndighet til å gi håndspåleggelse for Den Hellige Ånds gave, men at den skulle bli overdratt til oss senere, og han befalte oss å gå og bli døpt og ga oss veiledning om at jeg skulle døpe Oliver Cowdery, og at han deretter skulle døpe meg. Følgelig gikk vi og ble døpt. Jeg døpte ham først, og deretter døpte han meg — hvoretter jeg la mine hender på hans hode og ordinerte ham til Det aronske prestedømme, og deretter la han sine hender på meg og ordinerte meg til det samme prestedømme, for slik ble vi befalt.
Joseph og Oliver blir overdratt det høyere prestedømme
Omtrent en måned etter at døperen Johannes hadde åpenbart seg for Joseph og Oliver mottok de to, som svar på bønn, nok en himmelsk manifestasjon. Ved den anledning kom Peter, Jakob og Johannes, tre av Jesu Kristi opprinnelige apostler til dem og ga dem Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. De ble også overdratt det høyere eller Det melkisedekske prestedømmet, og hadde nå myndighet til selv å gi velsignelser og utføre alle evangeliets ordinanser.
Andre får se gullplatene
Noe av det som tynget Joseph Smith mest mens han holdt på med å oversette opptegnelsen var at han ikke fikk lov til å vise gullplatene til noen andre. Alle måtte bare stole på hans ord. Stor var gleden da han oppdaget at opptegnelsen selv nevnte at det skulle kalles vitner som skulle vitne sammen med ham:
Derfor, på den dag da boken skal overlates til mannen jeg har omtalt, skal boken skjules for verdens øyne, så ingen øyne skal se den uten tre vitner som skal se den ved Guds kraft, foruten han som boken skal overlates til. Og de skal vitne om bokens sannhet og om hva den inneholder. Og ingen andre skal se den, unntatt noen få ifølge Guds vilje, for å bære vitnesbyrd om hans ord til menneskenes barn. For Gud Herren har sagt at de trofastes ord skal tale som om de var fra de døde. (2. Nephi 27:12-13)
De tre som fikk den store opplevelse å få se gullplatene var Oliver Cowdery, David Whitmer og Martin Harris. Alle tre bevitnet at en Guds engel (Moroni) kom ned fra himmelen og viste platene til dem, og selv om alle tre falt fra Kirken av ulike grunner, og bare to av dem kom tilbake, så bevitnet de til sin dødsdag at det de hadde vært vitne til var sant. Likeledes ble åtte andre også vist platene, men de fikk ikke engle-besøk. Vitnesbyrdet fra både de tre og de åtte vitner står skrevet i alle utgaver av Mormons bok.
22
1864 - 2014
Mormons bok blir trykket og utgitt
Da gullplatene var ferdig oversatt sto Joseph Smith og hans venner overfor nok en utfordring. De måtte skaffe penger til å få trykket boken. Nok en gang var det Martin Harris som kom til unnsetning. Han tok opp lån med sikkerhet i gården han eide, og for 3000 dollar inngikk de avtale med et trykkeri i Palmyra (Egbert B. Grandin & Co) om å lage 5000 eksemplarer av boken. Det første eksemplaret av Mormons bok var ferdig 18. mars 1830.

Grandin Printing Shop i Palmyra slik den så ut i 1980
Jesu Kristi Kirke blir organisert
Den 6. april 1830, på dagen Herren selv hadde fastsatt og meddelt dem ved åpenbaring, ble Jesu Kristi Kirke organisert i overensstemmelse med loven som krevde at seks medlemmer underskrev papirene. Dette ble gjort på et møte hjemme hos Peter Whitmer senior i Fayette, New York.
De åpnet møtet med sang og bønn, hvoretter åpenbaringene som var mottatt i forbindelse med organiseringen ble opplest. De tilstedeværende ble bedt om å godta
23
Mormonene i Arendal
Joseph Smith og Oliver Cowdery som sine åndelige lærere, og de ble enige om å organisere Kirken ifølge Herrens befalinger. Deretter ble Kirkens ledere oppholdt, Joseph ordinerte Oliver til eldste i den nyopprettede Kirken og Oliver ordinerte Joseph, de nøt nadverden sammen, og så ble alle som tidligere var døpt bekreftet som medlemmer av Kirken og mottok Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Herrens ånd var rikelig tilstede, noen fikk profetiens gave og alle frydet seg storlig.

En rekonstruksjon av hjemmet til Peter Whitmer senior i Fayette, New York
Kirken i støpeskjeen
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var ikke fiks ferdig den dagen den ble organisert. Hvis en leser Kirkens offisielle historie (se under), eller boken «Lære og Pakter» som inneholder de fleste av de åpenbaringer som Herren ga til profeten Joseph Smith og hans etterfølgere, så ser en at Kirken bygges opp litt etter litt. Herren ga dem «linje på linje, bud på bud» ettersom det var nødvendig, og de var rede til å ta imot.
Målet med å skrive denne boken er ikke å gi en detaljert beskrivelse av hvordan Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble til. Det ville ta alt for mye plass. Derfor henvises leseren til andre bøker hvor dette blir behandlet. Noen av disse er:
· History of the Church, volume 1-7, Deseret Book Company, 1974 · Den Gjenopprettede Kirke, William E. Berrett, Deseret Book Company, 1961 · Vår arv, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie i korte trekk, Jesu Kristi Kirke av Siste dagers hellige, 1996
24
1864 - 2014
2
DE FØRSTE NORSKE MEDLEMMENE
PERIODEN 1830 – 1848

En moderne kopi av «Restauration»
Første utvandring direkte fra Norge
Mens Joseph Smith gikk og ventet på å få motta gullplatene som inneholdt Mormons bok holdt en gruppe rogalendinger på med de siste forberedelser til å forlate fedrelandet for godt. De var kvekere, og forholdene i Norge på den tiden var ikke slik at de hadde anledning til å leve sin tro som de ønsket. Derfor kastet de sine øyne på Amerika, frihetens land, og satset alt på å få slå rot der og blomstre, både økonomisk og religiøst.
Den 4. juli 1825 la de ut fra Stavanger i en liten ombygget slupp kalt «Restauration», og drøye fire måneder senere la de til kai i New York etter en heller vanskelig tur over havet. Dette var første gangen en båt med passasjerer hadde reist direkte fra Norge til USA, og på den måten innledet den en ny epoke i norsk historie. Flere båter fulgte i dens kjølvann, og denne reisen blir av de fleste regnet som starten på den store norske utvandringen.
Gruppen dro ikke til Amerika helt på måfå. En venn ved navn Kleng Pedersen Hesthammer (senere kjent som Cleng Peerson) hadde på forhånd vært noen år i
25
Mormonene i Arendal
Amerika og undersøkt forholdene. Ved ankomsten til New York var han på pletten og ledet gruppen til deres nye hjemsted, i Kendall på sørsiden av den store innsjøen Lake Ontario i staten New York, bare ni norske mil østenfor det mer kjente fossefallet Niagara Falls.


Flytting vestover
Mens de norske nybyggerne hadde noen vanskelige år i Kendall, møtte Joseph Smith på sin side så mye motstand på sitt hjemsted i Palmyra at han flere ganger var på flyttefot. Da tiden kom for at Kirken skulle gjenopprettes, den 6. april 1830, bodde han hos familien Whitmer i Fayette, snaue fjorten mil sørøst for den norske kolonien i Kendall. Det var også her Mormons bok ble ferdig oversatt, men trykkingen ble gjort i Palmyra hos Grandin Printing Shop. Fem tusen kopier ble bestilt til en pris av tre tusen dollar, en formidabel sum penger på den tiden.
Kirken hadde i de neste årene flere hovedseter, men trenden var klar. Hver gang de flyttet kom de lenger og lenger vestover. En stund lå Kirkens hovedsete i Kirtland, Ohio, rett syd for den store innsjøen Lake Erie. Så kom en periode med hvor noen av medlemmene bodde i Kirtland, hvor et tempel sto ferdig i 1836, mens resten
hadde flyttet til Missouri som ble sett på som «Sions land». Men verken Kirkens medlemmer, eller deres fiendtlig innstilte naboer i Missouri, var klare for at «Sion» skulle opprettes så medlemmene ble drevet ut av delstaten og søkte tilflukt i omliggende områder. Tilslutt ble den lille landsbyen Commerce forvandlet til den blomstrende byen Nauvoo, og her fikk medlemmene fred fra sine motstandere en stund.
Den norske kolonien var også på flyttefot. De gikk etter hvert så trøtt av de dårlige
26
1864 - 2014
forholdene i Kendall at de sendte Cleng Peerson ut for å finne dem et mer egnet sted. Det fant han i La Salle County i Illinois, og i 1834 ledet han dem dit hvor de grunnla det som senere har gått under navnet «Fox River Settlement». Hit kom stadig flere nordmenn, og etter noen år var det i området mer enn seks hundre med norsk avstamming.


Det aller første norske medlemmet av Kirken
Hvis en leter etter de første norske som tok imot budskapet om gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke må en lete blant dem som dro ut fra Norge på seilskipene «Restauration» (1825), «Norden» og «Den norske klippe» (1836), eller «Enigheden» og «Ægir» (1837). Disse slo seg ned i Fox River og omliggende områder, og ganske mange av dem ble med tiden medlemmer av Kirken. Enkelte kilder fra denne tiden antyder et antall på 70 – 80, mens de mest optimistiske hevder at flere hundre hadde gått over til mormonismen.
Hvem som faktisk var den første norske konvertitt er vanskelig å vite sikkert. Jeg velger å støtte meg til den forskningen Gerald Myron Haslam har gjort. I sin bok «Clash of Cultures – The Norwegian Experience with Mormonism, 1842 – 1920» har han et kapittel (Appendix 1) hvor han forteller ganske kort om en del av de
nordmenn som kom inn i Kirken i løpet av den perioden hvor Kirkens hovedkvarter var i Nauvoo, Illinois. Her skriver han:
«Andreas Olsen ble barnedøpt den 6. mars 1808 i Mandal, Vest-Agder, Norge; sønn av Ole Bergesen og Marthe Elene Torgiesdatter fra Mandal. Han var allerede en mormon da han den 25. oktober 1841 mottok sin patriarkalske velsignelse av Hyrum Smith, bror til profeten Joseph Smith, i Nauvoo, Illinois. Han var trolig den første norske mormon siden hovedgruppen av nordmenn i Fox River bosettingen først ble besøkt i mars 1842 av mormonmisjonæren George Parker Dykes.»
27
Mormonene i Arendal
Misjonærer kommer til Fox River
I «Joseph Smiths Levnetsløp» fins det under datoen 18. mai 1843 følgende brev fra eldste Georg P. Dykes angående de første norske hellige i Amerika: «For omtrent et år siden besøkte jeg en norsk bosetting i La Salle fylke, Illinois, hvor jeg døpte 5 personer og ordinerte en til eldste, hvorpå jeg forlot dem i en måneds tid, men vendte så igjen tilbake og organiserte en gren av Kirken, som jeg kalte La Salle gren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og ordinerte Gudmund Haugaas til eldste – en viljesterk mann og vel bevandret i skriften. Han kan forkynne i Norge, Danmark og Sverige, siden han har kunnskap i disse landenes språk. Jeg vendte deretter tilbake til Nauvoo og ble et par dager etter, ved den i august måned spesielt avholdte konferanse, beskikket til å arbeide i Illinois. Jeg reiste igjennom 18 forskjellige fylker, døpte 6 i Perry fylke og vendte hjem i desember.
I januar forlot jeg igjen Nauvoo og dro til St. Clair fylke, hvor bror Henry B. Jacobs, som siden døpte 12 personer, forente seg med meg; jeg døpte selv en tysker, etter at bror Jakobs var tatt bort. Jeg forkynte i Chester, Sparta og Bitterville, og derpå bega jeg meg på tilbakeveien og besøkte igjen Ottawa, La Salle fylke, hvor jeg tilbrakte to uker og døpte 7 personer. Jeg fant menigheten vel til mote og i nytelsen av de åndelige nådegaver. La Salle gren teller nå 58 medlemmer, som alle står i
godt forhold til Kirken; over dem presiderer eldste Ole Høyer, som er vel skikket til dette embete. Eldste Gudmund Haugaas og bror J. R. Andersen besøkte den norske bosettingen i Lee fylke. Siden besøkte brødrene Haugaas og Høyer en del norske i territoriet Wisconsin og har øyensynlig lagt grunnvollen til et stort verk. Der er nå 57 medlemmer av Kirken fra Norge, og tiden er ikke langt borte, da profeten Mikas ord (4. kapittel og vers 2) vil gå i oppfyllelse.»
Profeten Joseph Smith lider martyrdøden
Gjennom hele profetens liv var det mørke
skyer i horisonten. Men til tross for
motstand og forfølgelse, fengslinger på
uriktige grunnlag og drapsforsøk, greide han
alltid å ri av stormen. Helt til Herren fortalte
ham at oppgaven hans var utført.
I juni 1844 mottok Joseph Smith et brev fra
guvernøren i Illinois, Thomas Ford. Kravet
var at han og flere av Kirkens ledere måtte
stilles for retten i fylkeshovedstaden
Carthage, omtrent tre mil unna, for å ha
forårsaket offentlig uro. Alle ble lovet full
beskyttelse, men profeten visste da han red
ut av Nauvoo at han hadde sett sin familie
og venner for siste gang i dette liv. Derfor
uttalte han følgende profeti:
«Jeg går som et lam til slakterbenken,
men jeg er rolig som en sommermorgen.»
Carthage Jail slik som det ser ut i dag
28
1864 - 2014
Like etter klokken 17.00 den 27. juni 1844 stormet en mobb på mellom 150 og 200 menn med svertede ansikter Carthage fengsel hvor Kirkens ledere ble holdt i vente av rettssaken. De klarte å drepe profeten Joseph Smith og hans bror, patriarken Hyrum Smith. John Taylor, som senere ble Kirkens tredje profet, ble alvorlig såret av fire kuler. Den ene traff uret som lå i brystlommen på vesten hans. Viserne stoppet på klokkeslettet 17.21.26. Apostelen Willard Richards, den siste som var i rommet, unnslapp uten andre skader enn at en kule sneiet den ene øreflippen.
En ny profet leder Guds folk
Alle som hadde trodd at Kirken ville rakne og gå i oppløsning bare profeten Joseph Smith var drept ble skuffet. Etter profetens død tok presidenten for de tolv apostlene tak i roret, og med Brigham Youngs stødige ledelse ble Herrens folk samlet og forberedt for reisen videre vestover. Mye av denne forberedelsen besto i å få gjort ferdig Nauvoo tempel, hvor de hellige ble begavet og ikledd kraft fra det høye, før de la ut på den lange reisen til fots som endte i det vi nå kaller Salt Lake City. Der slo Kirken rot, vokste i størrelse, bredte seg utover og ble sterk, før misjonærer igjen ble sendt ut til alle verdenshjørner.
Flere kjente norske medlemmer
Fra Hilmar Freidels bok «Jesu Kristi Kirke i Norge – Den norske misjons historie 1851 – 1966» side 23, låner jeg et par avsnitt om to andre norske medlemmer som ganske kort bør nevnes:
Blant de første emigranter fra Norge som kom over i 1837 var også Ellen Sanders, eller Aagoth Østensdatter (Sondresen) som hun het i Norge. Hun ble født i Atrå sogn, Tinn herred, Telemark, i 1823, og var således fjorten år gammel da hun fulgte med sin familie over. Den dro først til Indiana, men reiste ikke lenge etter til den norske kolonien i La Salle County; her ble hun medlem av Kirken i 1842. I 1846 ble hun gift med eldste Heber C. Kimball av De tolvs råd, i Nauvoo tempel, og var med i det første reiseselskap under president Brigham Youngs ledelse til Saltsjødalen i
juli 1847. Det skal være temmelig sikkert at hun var den aller første norske kvinne som kom til Utah.

Knud Pedersen ble kanskje den mest kjente; han kalte seg siden for Canute Peterson, og ble av indianerne kalt «Den hvite far». Han ble døpt den 12. august 1842 i La Salle, og mens han var på et besøk til Nauvoo i 1844 ble han ordinert til en sytti og ble sendt ut på sin første misjon, til
Wisconsin. Han giftet seg med Sara Ann under reisen til Utah i 1849. I 1850 ble han sammen med andre kalt til å bygge opp byen Lehi, Utah, og det var under oppholdet her at han ble kalt på sin første misjon til Norge, i 1853. Etter fire års misjon reiste han hjem, og i 1867 ble han biskop i Ephraim, Sanpete County, og i 1877 ble han beskikket til å presidere over Sanpete stav. I årene 1871 - 1873 var han misjonspresident for Den skandinaviske misjon. Han døde den 14. oktober 1902.
29
Mormonene i Arendal
3
JESU KRISTI KIRKE KOMMER TIL NORGE PERIODEN 1849 - 1863
Misjonærer kalles til Skandinavia
Da medlemmene kom sammen for høstkonferanse i Salt Lake City i oktober 1849 var det trolig mange som satt og ventet i spenning for å høre hva som ville bli annonsert. På den tiden var det nemlig vanlig å kalle menn i alle aldre på misjon, også menn som hadde kone og barn, og ofte fikk de ikke rede på noe før de hørte sitt navn opplest fra talerstolen. Denne søndagen fikk de forsamlede høre at det var bestemt å sende misjonærer til Skandinavia, og de som skulle reise var apostelen Erastus Snow og eldstene Peter O. Hansen og Johan E. Forsgren.
De startet reisen den 19.oktober 1849 i et reisefølge på trettifem og iveren var stor, men det skulle ikke bli noen enkel reise. På ferden over fjellene og slettene den vinteren opplevde de alt fra forferdelig uvær til angripende indianere, men den 11. mai 1850 nådde Peter O. Hansen bestemmelsesstedet København. En drøy måned senere var de andre også på plass, men da hadde enda en sluttet seg til dem. Eldste George P. Dykes, som Erastus Snow hadde truffet på i England ble også med, og fra da av tok misjonærarbeidet i Danmark til for alvor.
Mormons bok på dansk
Mens han bodde i Nauvoo i Illinois hadde Peter O. Hansen oversatt en del av Mormons bok til dansk, og planen var å gjøre den ferdig i sitt hjemland en eller annen gang i fremtiden. Av den grunn satte han i gang med oversettelsen straks etter at han kom tilbake til Danmark, og jobbet med den mesteparten av vinteren, men siden han hadde bodd så lenge i utlandet, hadde han
glemt mye av sitt morsmål. Derfor trengte han mye
hjelp med å gjennomgå teksten og lese korrektur, og
her var frøken Mathiesen, en «velutdannet lærerinne
som underviste i flere språk», til stor hjelp.
Den 22. mai 1851 ble Mormons bok ferdig trykket på
dansk, som var vårt skriftspråk på den tiden. Den var
da den første utgivelsen på et annet språk enn
engelsk. Siden den tid har hele boken blitt utgitt på 82
språk, deler av den på 25 andre språk, og den er
trykket opp i et antall på mer enn 150 000 000 kopier
(2011). Det første hundreåret måtte medlemmer av
Kirken i Norge fortsette å lese den på dansk, for først
i 1950 kom den i norsk oversettelsen, men siden den
tid har boken kommet i en språklig revidert utgave.
30
1864 - 2014
Nordmenn får høre om Kirken
Den første nordmann bosatt i Norge som tok imot budskapet om gjenopprettelsen, og ble døpt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var skipperen Svend Larsen fra Risør. Han var kaptein på egen skute, og reiste ofte til Aalborg i Danmark for å levere trelast. Hvordan han først fikk høre om Kirken er noe usikkert, og det verserer flere forklaringer.
En forklaring går ut på at Svend Larsen først fikk høre om Kirken gjennom å lese en artikkel i en avis trykket i København. Denne avisen kom Larsen i hende på en av hans turer, og han leste med stor interesse hvordan apostelen Erastus Snow og de andre misjonærene kom til Danmark og begynte sin misjonsgjerning.
En annen forklaring er at han fikk høre gjenopprettelsens budskap av en venn i Aalborg, en skreddermester ved navn Olsen som opprinnelig kom fra Halden. Han kom gjerne ned på kaia og besøkte Svend Larsen når han kom på sine turer fra Norge, og da oppdaterte de hverandre om hva som hadde skjedd i deres respektive hjemland. Sikkert er det i alle fall at skreddermester Olsens kone hadde blitt medlem av Kirken, og om Larsen tidligere hadde hørt om Kirken eller ei, så ble det i alle fall et yndet tema i tiden deretter.
En tredje mulighet er at Svend Larsen er den «norske skipperen» som misjonæren George Parker Dykes hadde et møte med den 10. april 1851. Kvelden før hadde denne skipperen vært tilstede på et møte i et overfylt lite rom og hørt Dykes forkynne. I følge sistnevnte trodde skipperen budskapet, og han «kjøpte noen … brosjyrer og lovet å komme tilbake».
Da Svend Larsen skrev sin selvbiografi
omkring år 1882 legger han derimot vekt
på å fortelle om en annen samtale han
hadde, med apostelen Erastus Snow den 3.
september 1851. Eldste Snow var på denne
tiden på besøk hos grenspresidenten i
Aalborg, Hans Peter Jensen, og Larsen
besøkte dem i Jensens hjem i Nørre
Sundby. Eldste Snow beskriver besøket på
denne måten i sin dagbok:
En nordmann ved navn Svend Larsen, føreren av
et lite handelsfartøy, kom for å besøke meg. Han
sa han hadde hørt om meg og min religion, og
hadde kommet med det for øye å lære mer om det.
Jeg benyttet anledningen til å forklare ham
evangeliets prinsipper og hvordan Guds rike var
oppbygget, slik som det var blitt åpenbart fra
Herren, og han mottok mitt vitnesbyrd med glede.
31
Mormonene i Arendal
Hans fartøy var klart til å seile tilbake til Norge da han kom tilbake neste dag. Jeg kalte og beskikket Eldste Hans F. Petersen til å dra sammen med herr Larsen til hans hjem i Norge for å åpne opp evangeliets dør i dette landet. De to seilte sammen fra Aalborg den 4. september godt utstyrt med Mormons bøker og brosjyrer.
(History of the Scandinavian Mission s. 33)
Larsen forteller selv at han der, i løpet av den to timer lange samtalen, fikk et vitnesbyrd om at Jesus Kristus hadde besøkt den unge gutten Joseph Smith, og om at Jesu Kristi sanne kirke igjen var opprettet på jorden. Det er sikkert sant, men det utelukker ikke at Larsen kan ha hatt et gryende vitnesbyrd ved å ha fått høre om Kirken ved tidligere anledninger.
Første gang en mormon kommer til Norge
Svend Larsen hadde nå bestemt seg for å bli døpt, men det rakk han ikke under dette besøket i Danmark. Det var heller ikke tid til å skaffe Hans F. Petersen pass før avreisen som skjedde om morgenen den 4. september. Larsen og Petersen satte kursen mot Risør, men noen enkel overfart fikk de ikke. Dertil var værgudene for ugjestmilde. Det blåst opp til storm og første tanke var å søke nødhavn i Frederikshavn, men værforholdene var for dårlige til at de klarte det. Derfor fortsatte de reisen og red stormen av, og den 11. september satte for første gang en siste dagers-hellig foten på norsk jord.
Risør havn slik den så ut på den tiden Svend Larsen bodde der
32
1864 - 2014
Straks de var kommet til Norge satte eldste Petersen i gang med å misjonere. Han pratet med folk på gaten, delte ut brosjyrer og solgte Mormons bøker, men det fikk han ikke anledning til å holde på med svært lenge. Siden han ikke hadde pass, og passet ikke var blitt ettersendt slik som planen var, ble han tvungen til å returnere til Danmark med Svend Larsen allerede den 20. september.
Norges første mormon
Da de ankom Aalborg den 23. September ville ikke Svend Larsen vente lenger. Allerede samme kveld ble han døpt av Ole Christian Nielsen, og han ble derved den første nordmann bosatt i Norge som ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han fikk også privilegiet å motta det lavere prestedømmet noen dager senere, men først året etter, den 19. juni 1852 ble han ordinert til eldste i det høyere prestedømmet.
Svend Larsen ble i Danmark frem til den 5. oktober, og da han reiste hjemover hadde han to misjonærer med seg i båten. Eldste Hans F. Petersen hadde fått papirene sine i orden, og i tillegg hadde eldste Johan August Ahmanson blitt kalt til å være hans ledsager. Ved ankomsten i Risør satte disse to straks i gang med å spre det glade budskap, men eldste Ahmanson gikk fort lei. Allerede i slutten av måneden returnerte han til Danmark, og eldste Petersen ble nødt til å fortsette alene. Det så ikke ut til å bekymre ham akkurat da, for arbeidet ga frukter. Onsdag den 26. november døpte han smedmester John Olsen og hans assistent Peter Adamsen, de første to dåpshandlinger i Norge utført med guddommelig myndighet, men selv om de forsøkte å holde det hemmelig spredte ryktet seg fort. Resultatet ble at pøbelhoper gjorde livet surt for den ensomme misjonæren, og han begynte å se seg om etter en mulighet til å komme seg bort derfra.
Før han kom så langt hadde eldste Petersen en annen åndelig opplevelse som resulterte i at han skrev salmen «Hør os, Immanuel, vi dig anraabe». Om kvelden søndag den 7. desember kom Svend Larsen, Peter Adamsen, John Olsen og eldste Petersen sammen i et rom ovenpå i Svend Larsens hjem og holdt et møte. I løpet av møtet ble Peter Adamsen og John Olsen bekreftet som medlemmer av Kirken og ved håndspåleggelse overbragt Den hellige ånds gave. Etterpå ble nattverd administrert, og alle de fire gledet seg storlig. Herrens verk var nå i gang i Norge, hellige handlinger var for første gang utført ved guddommelig overdratt myndighet, men allerede dagen etter ble Petersen truet med fengselsstraff hvis han utførte slike kirkeordinanser.
Arendals første besøk
Den aller første gang en mormon satte sin fot i Arendal var den 17. desember 1851. Da kom eldste Hans F. Petersen dit som passasjer på et lite fartøy som bar navnet «Den gode hensikt», og han ble værende der frem til avreisen den 20. desember. Føreren av sluppen var Svend Peter Larsen, en skipper fra Fredrikstad, som Petersen hadde blitt kjent med noen dager før. Skipper Larsen hadde oppsøkte Petersen for å få vite mer om Kirken, og for sistnevnte var dette besøket et svar på hans mange
33
Mormonene i Arendal
bønner. Nå fikk han anledning til å komme seg bort fra Risør, i håp om at forholdene ville roe seg mens han var borte, og han fikk muligheten til å bære sitt vitnesbyrd for mennesker på andre steder langs kysten mens de seilte mot Bergen, som var deres endelige mål.
Vi vet ikke mye om hva som skjedde i løpet av de tre dagene Petersen var i Arendal, men Andrew Jensen skriver i sin bok «History of the Scandinavian Mission»:
Dagen etter ankom de den lille byen Arendal hvor … det lille fartøyet ble liggende noen dager, noe som ga Petersen en anledning til å snakke med mange religiøst anlagte mennesker, blant dem en kjøpmann Scheveland, til hvem han bar et trofast vitnesbyrd og ga ham flere brosjyrer.
I sin artikkel «Tilbake til Risør – med passet i lomma» skriver Andreas Raaum følgende under overskriften «Hustrugravene»:
Arendal og kjøpmann Scheveland…Det er interessant. Det var to brødre Skjæveland i Arendal, begge suksessfulle handelsmenn og sterkt troende. De kom til Arendal mot slutten av Napoleonskrigene, sendt hit av ingen ringere enn Hans Nielsen Hauge. Opprinnelig var de fra Bjerkreim i Rogaland. De kom til å bli blant grunnleggerne av Indremisjonen i Arendal i begynnelsen av 60-årene og de bygde en stor bygning, i dag «Tannlegenes Hus» i Vestregate, der hvor Klevgaten begynner, og gjorde det til et samlingssted for trosfeller.
Begge brødrene er gravlagt oppe på Høgedal, side om side, like ved Kapellet i retning Harebakken, og gravmonumentene etter dem bærer på en uløst gåte. De har begge hver sin høyreiste gravstein, og er gravlagt med sine hustruer, hvis fødsels– og dødsår står på støttene, men ikke deres navn! Gravene går derfor under navnet «hustrugravene».
Langbryggen i Arendal, før bybrannen i 1868
34
1864 - 2014
Misjonskonferanse i København
I slutten av februar 1852 ble det holdt en stor konferanse i København, og en av de viktige tingene som ble ordnet var å få på plass et nytt misjonspresidentskap siden eldste Erastus Snow snart skulle reise hjem. John E. Forsgren ble beskikket som president, og han valgte som sine rådgivere eldstene Peter O. Hansen og Hans Peter Jensen. Samtidig ble sistnevnte ordinert til høyprest og kalt til å dra på en misjon til Norge, men han reiste ikke umiddelbart. Først torsdag den 10. juni steg han og Eldste Johan A. Ahmanson i land i Brevik hvor de ble værende en snau uke. Så gikk ferden til Risør hvor de ble hjertelig mottatt hos Svend Larsen.
Arendals andre besøk
Den 19. juni 1852, like etter at eldste Hans Peter Jensen kom til Risør, ordinerte han Svend Larsen til eldste, og noen dager senere velsignet han også hans fire barn. Dagen etter, den 25. juni ble seks mennesker døpt av eldste Ahmanson, og så dro eldste Jensen på en misjonstur nedover Sørlandet. I løpet av denne turen besøkte han Arendal, men ingen detaljer er kjent om besøket.
Norges første grener organiseres
Den 16. juli 1852 er en minnedag for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge. På denne datoen organiserte eldstene Hans Peter Jensen og Svend Larsen en gren i Risør med 18 døpte medlemmer. John Olsen, den første som var blitt døpt i Norge ble ordinert til eldste, og etter på ble han kalt til å presidere over den nyopprettede grenen. Senere samme år ble også Fredrikstad gren (25. juli) og Brevik gren (5. september) organisert, og de første misjonærene måtte gå i fengsel på grunn av sin forkynnelse.
Politiet lar mormonene være i fred
Den 1. juni 1855 sto det følgende å lese i Skandinaviens Stjerne på side 266:
Correspodents fra Norge.
Eldste K. Petersen melder i et Brev fra Christiania, at Menigheden sammesteds er i en god Tilstand og at Herrens Værk trives der, idet Tid efter anden Enkelte tillægges. Politi-Autoriteterne synes at være humane, og lader uagtet Præsternes og Andres mindre frisindede Opfordringer, Brødrene
35
Mormonene i Arendal
forsaavidt være uantastede, idet de selv maa indrømme, at Mormonerne er skikkelige Folk, som ikke foraarsager dem noget Bryderi, men er ordentlige i sit Liv og Levnet, som de ikke altid kan sige om deres egne lutheranske Brødre, der ofte gjør Politiet Uleilighed nok i Drukkenskab og Gadeuordenener og mange andre smukke Ting, som gaaer for sig i den lutherske Menighed, men hvis Udøvelse vilde udelukke Medlemmerne af vort Kirkesamfund.
Den vestlandske Tidende.
Arendals eldste avis, Den vestlandske Tidende, hadde i august 1858 tre innlegg om mormonene. Den første var en liten notis som sto på trykk onsdag den 18. august under overskriften «Indsendt»:
Et Par Mormonpræster forsøge i disse Dage at gjøre Proselyter her i Byen. Forhaabentlig vil deres afskyelige Lære ingen Indgang finde, men her ere mange Svage i Aanden, som kunne trænge til at styrkes, og det vilde derfor vist være gavnligt, om de herværende Theologer vilde forene sig om paa
forskjellige Steder i Byen (helst i dens Udkanter for at komme den arbeidende Klasse nærmere) at holde Bibellæsninger nogle Gange om Ugen, og da forsaavidt man maatte finde Anledning dertil, med det Samme belyse Noget af det Vrange og Hæslige i Mormonernes Lære.
Løverdagen den 21de august
Tre dager senere, på lørdagen i samme uke, kom det en kommentar fra sognepresten under samme overskrift:
Indsendt. (Fra Sognepræst Cormontan)
I Anledning af det i sidste No. Af den vestlandske Tidende Indsendte angaaende Mormonismen troer jeg at burde gjøre Indsenderen opmærksom paa, at jeg fra den Dag jeg erfarede Mormonernes Proselytmageri i denne Menighed har den hele Tid været i Bevægelse for at søge at modarbeide samme. Jeg har havt Conference med Medhjælperne og flere Andre af Menigheden, og anmodet om, at det strax maatte tilkjendegives mig, om disse Mormoner havde berammet Møde, for at jeg kunde være tilstede ved et saadant. Dette kunde nemlig ved Tilsnigelse have fundet Sted uagtet Øvrighedens Forbud; men er imidlertid ikke skeet, ialfald ikke i Byen.
Med Hensyn til de af dem utbredte Skrifter, hvori Sandhed og Løgn ved falsk Bibelfortolkning paa en blændende Maade efter Mormoners Sædvane er sammenblandet, da er jeg enig med Indsenderen i, og har, før jeg læste det Indsendte, været betænkt paa, at en Demonstration mod Løgnens Væsen bør skee fra Kirkens Side ved Ordets Magt; men hvis nogen Kandidat maatte føle sig kaldet til at assistere for at modarbeide Mormonismen, maa han ei alene have gjennemlæst men ogsaa overveiet disse Skrifter, hvoraf jeg endnu ikke er kommen i Besiddelse af flere end tvende, af hvilke det ene er et Forsvar for Polygamiet.
Skulde Nogen af Menigheden være i Besiddelse af disse uddelte Skrifter, vilde jeg være ham meget forbunden, om han vilde overlade mig dem en Tid til Afbenyttelse.
Hvilke skrifter ble utdelt?
Sognepresten sier at han bare hadde fått to av mormonenes skrifter i hende, hvorav det ene var til forsvar for polygamiet, og det er tydelig at han gjerne vil at folk i menigheten skal hjelpe ham med å få tak i flere. Med andre ord var det andre skrifter i omløp, men vet vi hvilke skrifter det var?
36
1864 - 2014
Den aller første brosjyren som ble laget i
Skandinavia sto Peter O. Hansen for. Den het
«En advarsel til Folket». Den ble skrevet og
utgitt før eldste Erastus Snow kom
til Danmark. Men den viktigste brosjyren, den
som på en klar og logisk måte forklarte
evangeliets første prinsipper, var en eldste
Snow skrev like før han forlot Danmark i
oktober 1850. Den het «A Voice of Truth»,
eller «En Sanheds Røst» i Hansens danske
oversettelse. Den hadde et førsteopplag på
2000 kopier, men har senere blitt trykket og
distribuert i over 200.000 kopier.
En tredje brosjyre var Orson Pratts
«Remarkable Visions», som ble publisert i
Danmark under navnet «Mærkverdige Syner».
Den ble trykket i oktavformat, og i løpet av de
første 20 årene etter den kom ut ble det delt ut
over 30.000 eksemplarer.
Ellers nevner Svend Larsen i sin dagbok, som han skrev mens han var på misjon i Norge fra 1865 til 1867, at han solgte eller delte ut de to nevnte brosjyrer. I tillegg distribuerte han «Guddommelig Fuldmagt», «Israels Innsamling», «En Advarsels Røst», og «Celestialt Ægteskab». De to førstnevnte vet jeg ikke noe om, men jeg er den glade eier av de to sistenevnte, og det er interessant lesestoff.
Sist, men ikke minst, må «Skandinaviens Stjerne» nevnes. Den startet som et 16 siders månedlig blad i oktober 1851, men gikk året etter over til å komme ut den 1. og den 15. hver måned. Den ble mye brukt i misjoneringen det neste hundreåret.
«Mormoner i Deuerholla»
I det området som nå kalles «Kunnskapshavna» skjedde det en hendelse som ble kommentert i Den vestlandske Tidende den 28. august 1858.
På førstesiden sto følgende:
Arendal, den 28de August.
Den Mormonpræst, der før har været omtalt i dette Blad synes fremdeles at forsøge at hverve Proselytter, uagtet han efter Sigende skal være advaret af Øvrigheden. Saaledes har han i lang Tid søgt at bibringe en af Byens Borgere sine Troessætninger og troede at være kommen saa vidt at Daaben var bestemt og skulde foregaae om Aftenen paa et afsidesliggende Sted. Vedkommende, der var en Spøgefugl, hadde imidlertid underrettet Flere herom, og disse indfant sig nu og forstyrrede Præsten i hans Værk, idet de, efterat have bundet et Teug om Livet paa ham, dukkede ham ned i Vandet. Skjøndt man i Regelen vel ikke kan bifalde en saadan Selvtægt, er det dog meget
37
Mormonene i Arendal
undskyldeligt, om den som bliver overhængt af slige Mennesker søger at gjøre sig fri for dem paa en Maade som forhaabentlig giver dem Afsmag paa at komme igjen. *)
*) Efterat Ovenstaaende var sat, have vi modtaget nedenstaaende Stykke: «Mormoneren i Dauerholla», der inneholder en nærmere Beretning om det Skedte.
Inne i avisen, på bunnen av side to, sto
så den mer utfyllende fortellingen om
hva som skjedde med «mormonpresten»
og hans antatte konvertitt:
En Mormonpræst (?), en Skomagersvend der
ikke vil blive ved sin læst, men har foretrukket
at reise omkring i Lediggang, fallbyde Bøger og
hverve Tilhængere, havde i Lengere Tid
overhængt en Mand, Hr. K., om at antage og
gaae over til den mormonske Tro.
Hr. K., der endelig blev kjed af Mormonerens
stadige Overhæng, og derhos fandt Afsky saavel
for hans Bøger som hans Lære, bestemte seg for
at anstille sig som om han vilde overgaae til
Mormonismen og invilgede i at antage Daab
paa et aftalt sted.
Imidlertid havde Hr. K. indbuden endel
Bekjendte at komme tilstede paa Daabsstedet
hvor da disse gjemte sig indtil Præsten (?) der
havde Hastverk for at faae Daaben iverkstillet,
havde afklædt sig og, knælende tilligemed K.
havde holdt en Bøn, hvorpaa de Indbudne strømmede til med Forespørgsel om hvad Mormoner og K. havde fore? Dertil blev svaret af Praesten, at de ville bade sig. De oppfordrede da Præsten at springe i Vandet, men da han ikke dertil var villig, bandt de en Line om hans Liv og vippede ham ud paa
Dybet, hvor han da blev dukket et Par Gange og derved døbt saa retskaffent at han nok længe vil mindes Daaben i Deuerholla i Tromø Sogn, Østre Molands Præstegjeld i Christianssands Stift. Den 25de August 1858, Aften kl. 9-10.
To apostler gjester Norge
I Skandinaviens Stjerne for 15. november 1860 fortelles det at apostlene Amasa Lyman og Charles C. Rich ankom Christiania med dampskipet «Kronprincesse Louise» for å delta på en konferanse. De tok inn på Hotel Skandinavien. På lørdagen tok eldstene dem med på en tur til Krogkleven», som i dag heter «Krokkleiva», hvor de fikk nyte den imponerende utsikten over Tyrifjorden og Ringerike, samt i bakgrunnen de snødekte fjellene. Det mintes dem om deres eget hjemland på den andre siden av det store hav.
38
1864 - 2014
4
ARENDAL GREN ORGANISERES
Perioden 1864 – 1899
Arendal gren organiseres
I opptegnelsen «History of the Arendal Branch» som ble samlet av Andrew Jensen står det følgende å lese om opprettelsen av Arendal gren:
Den lille byen Arendal ble besøkt av Siste-Dagers Hellige eldster så tidlig som i 1852 og en rekke konvertitter ble vunnet i tidlige år. Disse ble derimot en del av Kristiansand gren som ble organisert i 1856, men siden de hellige i Kristiansand ble redusert i antall på grunn av emigrasjon og frafall,
ble det ansett som klokt å nedlegge Kristiansand gren, noe som ble gjort på et møte holdt i Østerrisør den 20. november 1864, og ved samme anledning ble en ny gren organisert i den sydlige del av Norge med hovedkvarter i Arendal, kalt Arendal gren. Den skulle inkludere alle byene og tilstøtende landdistrikter som lå langs Norges sør eller sør-vestlige kystlinje.
Den 20. november 1864 ble altså Arendal gren opprettet, med den 43 år gamle mureren Even Aanonsen som leder eller grenspresident. Grenen hadde ved organiseringen 23 døpte medlemmer, hvorav fem var eldster, en var prest og en var lærer. De fleste av disse medlemmene var blitt overført til Arendal fra andre distrikter eller grener, spesielt fra Kristiansand gren.
Hvem var disse første medlemmene?
I den opprinnelige medlemsopptegnelsen, den som blir kalt «Prottecol for Arendal gren», står navnene på alle som ble regnet som medlemmer av grenen da den ble organisert. I tillegg kan en finne en del andre opplysninger, som for eksempel fødselsdato og år, fødested, når og hvor dåpen skjedde, når og hvor bekreftelsen fant sted, hvem som utførte hver enkelt ordinans, og en rubrikk med anmerkninger.
Siden protokollen hadde så store fysiske mål var det vanskelig å få hele oversikten inn på en vanlig A4 side. For å få det til har jeg klippet bort alt som har med bekreftelsen å gjøre, siden den ofte skjedde på samme tid og sted som dåpen, og hvem som bekreftet vedkommende. Det var også i mange tilfeller den samme person som døpte dem. Men det jeg anså som viktigst har jeg beholdt.
Når en ser litt nøyere på listen ser en at den inneholder flere enn de opprinnelige 23 døpte medlemmene som nevnes i forbindelsen med organiseringen av grenen. Det er logisk siden nye medlemmer bare ble føyd til etter hvert som de ble døpt. De opprinnelige medlemmene er de som er nevnt først på listen, og det får en også bekreftet når en sjekker deres dåpsdatoer.
I den opprinnelige medlemsprotokollen var der to lister som ikke var identiske, men ingen forklaring på hvorfor det var slik. Den første hadde betydelig flere
39
Mormonene i Arendal
kommentarer i feltet med anmerkninger. Her finner en både personer som har flyttet, har reist bort, blitt utelukket eller har emigrert, og en del av disse mangler dato på når de ble borte.




Født
Nr
Navn
D
M
År
Fødested
1
A. Larsen


1
1808
Mandal
2
Ole Olsen
2


1813
Tvedsogn
3
Anne E. Hansdatter
22
Jul
1829
Tvedsognen
4
Ole Olsen
29
Sep
1842
Wennesland
5
Gunild Reierselm
22
Jun
1805
Aas Prestegjeld
6
Søverin L. Salvesen
5
Mar
1803
Christiansand
7
Tomas G. Tønnesen
18
Des
1839
Christiansand
8
Christofer Haraldsen
22
Okt
1829
Sanikedalsogn
9
Knud Haraldsen
23
Okt
1838
Sanikedalsogn
10
Ommund Ommundsen
27
Des
1823
Lundsogn
11
Even Aanendsen




1820
Bø Prestegjeld
12
Tomine E. Aanensen






Søndlevsogn
13
Martin Pedersen
24
Sep
1830
Eidsfos
14
Inger Catrine Pedersen
26
Mai
1827
Hoffsogn
15
Christen Alfsen
2
Feb
1825
Gjerestadsogn
16
Ane C. Alfsen
12
Sep
1836
Gjerestadsogn
17
Inger M. C. Haraldsen
18
Jun
1828
Bamblesogn
18
Tonetta Ommundsen






Bakkesogn
19
Karen E. Amundsen
17
Okt
1847
Børesogn
20
Bendigte A. C. Krogh
1
Jun
1845
Arendal
21
Johanis Olsen
5
Nov
1825
Holdensogn
22
Inger Marie J. Olsen
13
Okt
1827
Haafsogn
23
Ole J. Olsen
1
Jan
1848
Haafsogn
24
Kirsten M. Olsen
17
Mar
1839
Frolandsogn
25
Karen Marie J. Olsen
20
Mar
1851
Hofsogn
26
Peder Nilsen
19
Sep
1840
Danmark
27
Johan Andersen
9
Des
1845
Sverige
28
Johan Olsen
19
Jul
1836
Frolandsogn
29
Bendikthe Amalie Krogh
1
Jan
1845
Arendal
30
Andreas Olsen
11
Apr
1841
Landvigsogn
31
Anne Johanne Krogh
11
Apr
1815
Tvedestrand
32
Karen Olsen
15
Feb
1812
Frolandsogn
33
Aase Helene Alfsen
28
Nov
1855
Gjerestadsogn
34
Theodor M. Samuelsen
9
Nov
1840
Ølsted Horsens
35
Alida Lovise Kraag
14
Nov
1850
Arendal
36
Ole Olsen Riisholt
23
Nov
1809
Øistad Arendal
37
Sørine Tønnesen
30
Okt
1827
Mandal
38
E. Aanensen




1810
Bøe Sogn
39
Karen Kerstine Krestensen
17
Aug
1838
Trommø Sogn




40
1864 - 2014




Døpt




D
M
År
Dåpssted
Administrator
Anmerkninger
1










Flytet til Stavanger
2
11
Aug
1861
Røkkestøl
T. Tønnesen
Udelukket 2/12-60 i Christiansand
3
4
Feb
1859
Røkkestølsogn
N. Torjusen


4
27
Nov
1859
Christiansand
T. Tønnesen
Udelukt 1/11-65
5
11
Aug
1859
Christiansand
T. Tønnesen


6
18
Feb
1860
Christiansand
T. Tønnesen
Reist til Udlandet
7
26
Apr
1863
Christiansand
L. E. Larsen


8
24
Sep
1858
Søndeløvsogn
J. Olsen
Udelugt anden g. 24/9
9
2
Okt
1858
Sannikkdalsogn
L. Pedersen
Bortflyttet til Langesund
10
3
Mai
1863
Riisøer
O. H. Bergh
Bortflyttet til Langesund
11
2
Aug
1863
Riisøer
O. Jørgensen
Udelukt Gjenoptaget
12
2
Aug
1863
Riisøer
O. Jørgensen
Bortflyttet til Langesund
13
2
Des
1861
Eidsfos
F. Pettersen


14
2
Des
1861
Eidsfos
F. Pettersen


15
11
Aug
1864
Arendal
O. Jørgensen
Bortflyttet til Drammen Sept 66
16
11
Aug
1864
Arendal
O. Jørgensen
Bortflyttet til Drammen Sept 1866
17
23
Okt
1858
Søndelevsogn
L. Pedersen
Bortflyttet til Tvedestrand Kragerø
18
24
Nov
1863
Riisøer
O. Jørgensen
Død
19
26
Okt
1864
Arendal
O. Jørgensen


20
19
Nov
1864
Riisøer
C. Jonsen
Bortflytet til Christiania eller Emigrert
21
29
Okt
1853
Christiania
M. Olsen


22
31
Jan
1854
Christiania
C. C. A. Christensen


23
20
Jun
1862
Hurum
F. Pedersen


24
17
Aug
1865
Arendal
P. Nilsen


25
17
Aug
1865
Arendal
P. Nilsen
Bortflytet til Drammen 11/8-67
26
1
Feb
1865
Christiania
Eldste O. Pedersen
Flytet til Fredrikshal
27
7
Jun
1863
Norkøbing
Eldste W. Bendenvin
Kaldet til Gøtheborg paa Mission i Sept 66
28
17
Des
1865
Arendal
Præst C. Alfsen


29
19
Nov
1864
Riisøer
Chr. Jensen
Emigreret
30
30
Apr
1866
Arendal
Eldste J. Andersen
Emigreret 28de April 1869
31
30
Apr
1866
Arendal
Eldste J. Andersen


32
30
Apr
1866
Arendal
Eldste J. Andersen
Udelukt 27 juli 1867
33
1
Jun
1866
Arendal
Johan Andersen
Bortflytet til Drammen Sept 1866
34
15
Feb
1857
Horsens Dk
Eldste Jens Hansen
Forflytet til Stavanger. Tilflytet 9. mai 1867
35
26
Sep
1866
Arendal
Eldste Joh. Andersen


36
1
Okt
1866
Christiania
O. Pedersen
Udelugt
37
19
Nov
1866
Mandal
Eldste P. Andersen
Udelukt d 7de Juli 1867
38
12
Mar
1867
Arendal
Eldste P. Andersen


39
12
Mar
1867
Arendal
Eldste P. Andersen






I den andre kan det virke som om en har gjort en opprydding i medlemsmassen. Den har tydeligvis blitt laget senere, og er mye penere og mer oversiktlig ført. Jeg har valgt å skrive av den første, men ta den andre med som et bilde.
Siden tabellen ble for bred til å få plass på en side har jeg klippet den av på midten. Tallene i venstre kolonne angir hvilken person det er snakk om.
41
Mormonene i Arendal
Prottecol for Arendal gren

Folketellingen for 1865
Siden Arendal gren ble opprettet sent på året 1864, og det var en folketelling allerede året etter, kan vi med ganske stor sannsynlighet gå ut fra at de fleste av dem som nevnes som mormoner i folketellingen er identiske med dem som var med på å grunnlegge grenen. Men hvem var de egentlig? Folketellingen gir følgende opplysninger om navn, alder, fødested, familiestilling, sivilstand og yrke:
? Even Aanonsen, 44 år, Bø Prgj, logerende, gift, murer
o Inger Johnsdatter, 39 år, Søndeled Prgj, hans kone, gift
o Anton Evensen, 18 år, Holts Prgj, deres sønn, ugift
o Susanne Evensdatter, 13 år, Riisøer, deres datter, ugift
o John Evensen, 11 år, Riisøer, deres sønn, ugift
o Even Evensen, 8 år, Riisøer, deres sønn, ugift
o Toresius Evensen, 7 år, Riisøer, deres sønn, ugift
o Inger T. Evensen, 4 år, Riisøer, deres datter, ugift
I folketellingen står alle barna som «mormon», selv om de to yngste er for unge til å være døpt inn i Kirken. Familien har bosted på Strandstedet Colbjørnsvig deraf Løkken i vestre Deel af Colbjørnsvig, i Hiisø sogn, Øiestad prestegjeld.
42
1864 - 2014
? Johan Olsen, 30 år, Frolands Prgj, Husfader, gift, Huseier Former o Margrette Olsen, 27 år, Frolands Prgj, hans kone, gift
o Anna Olsen, 3 år, Øiestad Prgj, deres datter, ugift
o Julius Olsen, 1 år, Øiestad Prgj, deres sønn, ugift
Ingen av barna i familien står oppført som «mormon». Denne familien har også bosted på Strandstedet Colbjørnsvig deraf Løkken i vestre Deel af Colbjørnsvig, i Hiisø sogn, Øiestad prestegjeld.
? Johannes Olsen, 41 år, Holden Prgj, Logerende husfader, gift, Støberiarbeider
o Inger Hansdatter, 39 år, Hofs Prgj, hans kone, gift
o Ole Johannesen, 18 år, Hofs Prgj, deres sønn, ugift
o Karen Johannesen, 15 år, Hofs Prgj, deres datter, ugift
o Hans Erastus Johannesen, 4 år, Skauer Prgj, deres sønn, ugift o Vilard Efraim Johannessen, 2 år, Skauer Prgj, deres sønn, ugift Her står foreldrene og de to eldste barna i familien oppførte som «mormon». De har bosted på Bakken af Strandstedet Colbjørnsvig i vestre Deel af Colbjørnsvig, i Hiisø sogn, Øiestad prestegjeld.
? Martin Pedersen, 35 år, Hofs Prgj, Husfader Logerende, gift, Jernstøber o Inger K. Pedersen, 37 år, Hofs Prgj, hans kone, gift
o Peter L. Pedersen, 12 år, Hofs Prgj, deres sønn, ugift
o Maren Pedersen, 11 år, Hofs Prgj, deres datter, ugift
o Anne M. Pedersen, 6 år, Hofs Prgj, deres datter, ugift
o Margrethe Pedersen, 3 år, Hofs Prgj, deres datter, ugift
Alle i familien står her oppført som «mormon». Familien har bosted på Næset i østre Deel af Colbjørnsvig, i Hiisø sogn, Øiestad prestegjeld.
? Kristen Alfsen, 42 år, Gjerrestad Prgj, Husfader Logerende, gift, Tømmerman
o Anne Knudsdatter, 30 år, Gjerestad Prgj, hans kone, gift
o Aase H. Alfsen, 11 år, Gjerrestad Prgj, deres datter, ugift
o Maren H. Alfsen, 7 år, Gjerrestads Prgj, deres datter, ugift
o Alvine C. Alfsen, 2 år, Riisøer, deres datter, ugift
I denne familien er det bare moren og den eldste datteren som er oppført som «mormon». De har bosted på Renden Strandsted i vestre Deel af Colbjørnsvig, i Hiisø sogn, Øiestad prestegjeld.
? Grethe A. Nilssen, 41 år, Dypvaag, hendes datter, ugift, hjælper moderen Hun har bosted på Askerøen østre, Lyngøer, i Dybvaag sogn, Dybvaag prestegjeld.
? Christen Larssen, 33 år, Dybvaag Prgj, gift, Huseier, Matros
o Berthe Nielsdatter, 32 år, Holts Prgj, hans kone, gift
43
Mormonene i Arendal
o Karen M. Christensdatter, 9 år, Dybvaag Prgj, deres datter, ugift o Ane B. Christensdatter, 6 år, Dybvaag Prgj, deres datter, ugift o Louise T. Christensdatter, 2 år, Dybvaag Prgj, deres datter, ugift
Det er bare moren som står oppført som mormon. Familien har bosted i Tverdal, Flaugstad sogn, Dybvaag prestegjeld.
? Ommund Ommundsen, 42 år, Bakke Prgj, Huusfader, gift, Tømmermand o Thonette Asbjørnsdatter, 27 år, Bakke Prgj, hans kone, gift o Anders Ommundsen, 4 år, Risøer, deres sønn, ugift
Alle i familien står oppført som mormoner, men på sønnen står det: «døbt med Chr. Daab, men skal overtales senere at omdøbes til Mormon». Familien bor på Hansnæs, Tromø sogn, Østre Moland prestegjeld.
? Kristoffer Haraldsen, 37 år, Sandøkedal, Husfader, gift, Snedker o Inger Marie Gundersdatter, 37 år, Bamble Prgj, hans kone, gift o Anne Elise Haraldsen, 11 år, Kragerø, deres datter, ugift
o Jørgine Marie Haraldsen, 8 år, Farsund, deres datter, ugift
o Helene Lovise Haraldsen, 5 år, Riisøer, deres datter, ugift
o Kristian Jørgen Haraldsen, 2 år, Riisøer, deres sønn, ugift
Bare hustruen er oppført som mormon. De er bosatt på Svoa, Thromø sogn, Østre Moland prestegjeld.
? Karl S. Olsen, 34 år, Søndeled Landsogn, Husfader, gift, Husmand med jord o Maren M. Vrolsdatter, 28 år, Søndeled Landsogn, hans kone, gift o Ole Karlsen, 6 år, Søndeled Landsogn, deres sønn, ugift
o Vrol K. Karlsen, 4 år, Søndeled Landsogn, deres sønn, ugift
o Thor J. Karlsen, 2 år, Søndeled Landsogn, deres sønn, ugift
Alle i familien står oppført som mormoner, selv om barna er for unge til å være døpt. De er bosatt på Limkjær, Søndeled sogn, Riisøer prestegjeld.
? Ane Thorsdatter, 65 år, Søndeled Landsogn, Husmoder, enke, Gaardb og Selveier
Hun er bosatt på Øysang, Søndeled sogn, Riisøer prestegjeld.
Hvor kom disse medlemmene fra?
Når en ser nærmere på hvor de første medlemmene av Arendal gren kom fra så oppdager en noe merkelig. Det viser seg at ingen av dem er født i Arendal og bare noen få i omegnen. De har tydeligvis alle søkt arbeid her, og så har de bosatt seg i Kolbjørnsvik på Hisøya. Dette stemmer godt med hva avisen Den Vestlandske Tidende forteller i juli 1864, nemlig at:
«et løst rygte siger at der blandt de hidkomne arbeidere skal være en del mormoner, som holder hemmelige sammenkomster i byen og omegn. At en såkaldt mormonypperstepræst nylig har været her, er aldeles vist».
44
1864 - 2014

Det gamle Grand Hotell ytterst på Langbryggen
Hvem har ledet grenen?
I Arendal grens 150-årige historie har det vært mange forskjellige ledere for grenen. I de første årene var disse stort sett omreisende misjonærer som ble kalt til å virke en stund i Arendal inntil de ble flyttet og tjenestegjorde i andre deler av landet. Etter hvert tok lokale krefter over. Listen nedenfor viser lederne de første 70 årene etter organiseringen.
Vanligvis var det eldster som ble kalt som grenspresidenter, men ved ett tilfelle var grenen uten øverste ledelse et drøyt år. Det var i 1915. En annen gang var grenen så svekket på grunn av utvandring og frafall at en kvinne i praksis var lederen. Hennes navn var Cecilie Nilsen. Hun var ved roret fra 1928 til 1929, men hun var unntaket til regelen. Å ha kvinnelige menighetsledere går egentlig ikke an i Jesu Kristi Kirke siden bare menn kan holde prestedømmet, men det var ingen verdige menn å finne på den tiden. Derfor, for å slippe å nedlegge grenen, holdt hun i tømmene til en ny eldste kunne ta over.
1.Even Aanonsen 1864 – 1865
2.Peter Nielsen 1865
3.Johannes Olsen 1865 – 1867
4.Andreas Olsen, pro tem. 1867 – 1870
5.Knud Haraldsen 1870 – 1871
6.Guldbrand Torgersen 1871
7.Knud Haraldsen 1871 – 1872
8.Oluf J. Andersen 1872
45
Mormonene i Arendal
9.Oluf Olsen 1872 – 1873 10. Emil O. Nøkleby 1873 11. Carl M. Nielsen 1873 – 1874 12. Ole Johannesen 1874 13. Oluf Olsen 1874 – 1876 14. Jens Carlsen 1876 – 1877 15. Olaf H. Nielsen 1877 – 1878 16. Peter Andersen (Petersen) 1879 – 1880 17. Niels Evensen 1880 18. Ole C. Tellefsen 1880 – 1882 19. Bent Larsen 1882 – 1883 20. Olaus Johnson Nordstrand 1883 – 1884 21. T. U. Thoresen 1884 22. Hans C. Petersen 1885 – 1887 23. Abraham Johnson 1887 – 1888 24. Andrew Knutsen 1888 – 1889 25. Matthias C. Lund 1889 26. Lars P. Nielsen 1889 – 1890 27. Alif Eriksen 1890 28. Erastus Kofoed 1890 – 1891 29. Anton E. Christensen 1891 30. Michael Johnson 1891 – 1892 31. Nephi Anderson 1892 – 1893 32. Andrew Larsen 1893 – 1895 33. Michael Skow 1895 – 1896 34. Thomas Gundersen 1896 – 1897 35. Hyrum Jensen 1897 – 1898 36. Olaus Johnsen 1898 37. Ragnvald Carlson 1898 – 1899 38. Parley P. Jenson 1899 39. Emil Petterborg 1899 40. Christian Johnson 1899 – 1900 41. Georg A. Tørgersen 1900 42. Noah A. Larsen 1900 – 1901 43. Wrol C. Olsen 1901 – 1902 44. Søren P. Neve juni 1902 45. Finn H. Berg 1902 – 1904 46. Peter C. Carlston 1904 47. Peter W. Knudsen 1904 – 1905 48. Georg A. Jørgensen 1905 49. Olaf E. Jørgensen 1905 – 1906 50. James Andersen 1906 – 1907 51. James R. Olsen 1907 – 1908 52. John H. Berg 1908 53. Anton R. Christensen 1908 – 1909
46
1864 - 2014
54. Wrol C. Olsen 1909
55. Herman F. Hansen 1909 – 1910
56. Oscar D. Jensen 1910
57. James C. Johnson 1910 – 1911
58. Christian Mortensen 1911
59. Hyrum S. Andersen 1911
60. Georg A. Petersen 1911 – 1912
61. Fred C. Sørensen 1912
62. Herman O. Christensen 1912
63. Carl J. Olavesen 1913
64. Norman H. Salvesen 1913 – 1914
65. Niels E. Eriksen 1916 – 1921
66. Georg A. Widsten 1922
67. Hyrum M. Norseth 1922 – 1923
68. Erling B. Halvorsen 1924 – 1925
69. Harold Eriksen 1925
70. Gustav A. Eriksen 1925
71. Johan Dalsbø 1925 – 1926
72. John T. B. Johnson 1926 – 1927
73. Harold S. Sørensen 1927
74. Niels Andersen 1927
75. John W. Olsen 1927 – 1928
76. Cecilie Nielsen 1928 – 1929
77. Magne Agle 1929 – 1930
78. Carl F. Johnsen 1930
79. Golden D. Carlston 1930 – 1931
80. Kristian Seljås 1932 –
Misjonærer kalles til grenen
Under et rådsmøte som ble holdt i Arendal mandag den 29. mai 1865 ble eldste C. Haraldsen kalt til å arbeide som misjonær i Arendal, og C. Alfsen ble ordinert til prest og kalt som «bok-agent» for grenen. Det markerte begynnelsen på en lang rekke av misjonærer – faktisk så mange at det er umulig å holde oversikten over dem. Det ville heller ikke være interessant med en slik oppramsing, men hvis en ser på listen over grenspresidenter så ser en samtidig veldig mange av misjonærene som tjente her i en periode.
Jeg har selv hatt et godt forhold til misjonærer som har tjent i grenen de siste femti år. Når jeg ser tilbake ser jeg at mønsteret har vært at når det skjer en forandring så er det vanligvis en av misjonærene som blir værende og en som kalles til å tjene et annet sted. Det gir kontinuitet. En kjenner området, medlemmene og undersøkerne og kan gi denne kunnskapen videre til sin nye ledsager.
47
Mormonene i Arendal
Hvor lenge har de forskjellige misjonærene vært her? Det har variert mye. Noen få har reist videre etter bare noen uker, mens de fleste har blitt værende i fra to til fem seks måneder. I enkelte tilfeller enda lenger.
Hvis vi nå vender tilbake til 1860-tallet så er det tydelig at misjonærarbeidet ga resultater, noe som lokalavisen også har fått med seg. I en utgave fortelles det at støperieier Tuxen hadde mormoner i sitt arbeid i Kolbjørnsvig støperi, og i en annen at en mormonfamilie hadde innlosjert seg hos støperiarbeider Terje Andersen, hvis kone var på vei til å bli medlem. Og følgende notis sier ganske mye: «For omtrent et par uger siden,» forteller avisen, «har en mormonpræst fra Skien døbt en kone i Kolbjørnsvik. Hendes mand er til søes. Dåbsakten blev udført om natten i Ormetjern ved Strømsbo».
Offentlig møte avholdt
Torsdag den 2. august 1866 kom eldste Niels Wilhelmsen, rådgiver til president Carl Widerborg, og president C. C. A. Christensen til Arendal. De holdt et offentlig møte søndag den femte, og dro videre til Kristiansand og Stavanger den sjette. På hjemreisen fra Vestlandet holdt de igjen møter i Arendal.
Første sekretær kalles
På et rådsmøte avholdt i Arendal mandag den 1. oktober ble lærer Andreas Olsen kalt som sekretær for grenen.
Svend Larsens misjon i Norge 1865 – 1867
Reisen fra Utah til Norge
Søndag 16. april 1865 fikk Svend Larsen beskjed av sin biskop om at han var kalt til å dra på misjon tilbake til Norge, og ti dager senere var han på vei til Salt Lake City for å skaffe seg det han trengte til turen. Mens han var der ble han beskikket til tjenesten
av apostlene George A. Smith, Wilford Woodruff og George Q. Cannon ved håndspåleggelse, og han mottok instruksjoner fra de ledende brødre.
Planen var først å reise den 22. mai, men på grunn av mye smeltevann og sterke strømmer i elvene kom de seg ikke avgårde før fredag den 26. Da dro de igjennom Emigration Canyon med muldyr og vogn og satte kursen østover i et følge på 56 personer, de fleste misjonærer. På veien møtte de flere vogntog og så indianernes herjinger, men kom selv uskadd til Omaha den 1. juni. Der besøkte de «Michigan Central, Great Western and Grand Trunk Railers Co.»
og for 42,35 dollar var resten av reisen til New York sikret.
Fra New York gikk reisen videre til Liverpool med dampskipet «Lousiana». Det kostet dem 38 dollar per hode. De hadde utmerket vær og vind hele reisen og ikke noe spesielt skjedde. Så gikk ferden over land med jernbanen til Hull, dampskip til
48
1864 - 2014
Hamburg, og videre med jernbane og dampskip til København hvor de ankom onsdag den 2. august.
Misjonærer fra omkring 1865
Bakerste rekke fra venstre: Anders Paulsen – Jonas Johansen – Johan Larsen – Johan Andersen – Lars Hansen – Peder Nielsen.
Midterste rekke fra venstre: Knud Haraldsen – Peter Nielsen – Peder Andersen – Anton E. Schanke – Ole Hansen – Børre Jensen.
Fremste rekke fra venstre: Chr. O. Folkmann – skipper Svend Larsen fra Risør – C. C. A. Christensen – Nils Wilhelmsen – Fred C. Andersen – Th. M. Samuelsen.
Mens han var i København ble Svend Larsen beskikket til å jobbe i Den norske misjon som omreisende eldste, men han kunne ikke overvære selve møtet hvor misjonærene ble fordelt fordi det ene håndleddet hans hadde svulmet så opp at han ikke fikk på seg frakken. Men de fysiske plagene gikk over etter hvert, han fikk laget seg et sett med nye klær og støvler, og så satte han kursen mot Christiania hvor han gikk i land fredag den 11. august.
Resten av måneden arbeidet han i Christiania med å holde møter, besøke deler av sin egen familie og oppbygge medlemmene. Så begynte han en reise nedover langs kysten av Sørlandet og Sør-Vestlandet, helt opp til Karmøy, før han snudde og reiste motsatt retning igjen. På denne turen var han to perioder i Arendal, og ved første besøk skjedde dette:
49
Mormonene i Arendal
Svend Larsens første besøk i Arendal
Lørdag den 23. september 1865
Vi fortsatte reisen til fots til Arendal (cirka ¾ mils distanse) hvor vi ankom om ettermiddagen, og tok inn hos Chrestopher Haraldsen hvor jeg ble tilbudt å stoppe under mitt opphold i Arendal, hvilket jeg takket for. Deretter reiste vi omkring til de hellige for å bli kjent med deres stilling.
Søndag den 24. om ettermiddagen klokken 15.00 begynte og avholdt vi et møte på Guldsmedenga [på Hisøy] ved Arendal hos bror Chresten Alfsen som ble besøkt av mange utenfor pakten. Om kvelden hadde vi et rådsmøte hos bror Johannes Olsen i Kolbjørnsvik hvori jeg ga de instruksjoner som jeg følte var nødvendig.
Mandag den 25. ble jeg hos bror Haraldsen og skrev det meste av dagen. Deretter gikk bror Andersen og jeg bort for å snakke med dreier Knudsens døtre i Barbu. Disse er aldeles førmørket av sekteriske fordommer, og var uimottagelige for sannheten.
Tirsdag den 26. skrev jeg en del om formiddagen. Om ettermiddagen besøkte jeg søsknene på Tangen. Om kvelden avholdt vi et møte hos bror Chresten Alfsen. Bror Johan Andersen var tilstede, samt Nielsen som er president for Arendals gren. Gode vitnesbyrd ble holdt, og en drukken mann som sto utenfor og gjorde spetakkel ble innbudt og ble deretter helt rolig.
Onsdag den 27. skrev jeg brev til min familie, snakket med snekkermester Vold og konen, og forklarte for dem våre trosprinsipper. Likeledes avla jeg vitnesbyrd for skomaker [navn utelatt].
Torsdag den 28. ved middagstider reiste Andersen og jeg på landet for å avholde et møte. På veien kom vi sammen med en skolelærer Andersen fra Froland Verk og snakket med ham om hva som tilhører Guds rike. Han synes å være en oppriktig mann for han var enig i sannheten, og hadde god kunnskap om evangeliet.
Vi møtte bror Nielsen, som var utsendt dagen før med skrifter for å berede for å avholde et møte, omtrent en mil fra Arendal. Etter at han hadde vært mange steder fikk han til sist lov til å avholde møte hos Tarald Eielsen på Løddesøl, og ble samlet der etter avtale og begynte klokken 19.30.
Stuen var full av tilhørere. Blant dem var en skolelærer Asbjørn Terjesen Reiersølmoen, Øyestad sogn, som etter møtet spurte om han kunne stille noen spørsmål for nærmere opplysning, hvilket ble ham tillatt.
Denne mannen hadde bare ondt i sitt sinn og forsøkte ved hjelp av skriften å gjendrive våre lærdommer, men da han ble motbevist i mengdens påhør tok han sin tilflukt i løgn. Og med latter talte han om en jomfru som ble døpt og nedsenket, men døperen beholdt hennes parykk i hånden og hun for til himmels, samt drev spott med flerkoneriet i Utah. Han sa deretter at han ville forlate oss i fred, hvorpå han gikk og mengden fulgte. Vi ble deretter oppvartet med kveldsmat og gikk til sengs.
50
1864 - 2014
Fredag den 29. ble vi oppvartet med frokost. Deretter tok vi avskjed med konen, som selv om hun ikke trodde læren, ville hun ikke ha betaling for mat og oppvartning.
Vi vandret til sammen omtrent en time, hvorpå vi trakk strå om hvem som skulde gå tilbake til Arendal for å avholde et møte om kvelden etter en tidligere inngått avtale. Loddet falt på meg, og jeg forlot brødrene og gikk til doktor Erbo som bodde på en liten landeiendom i nærheten av Øyestad kirke.
Denne mannen plages av urene ånder av og til, men har mange rolige dager som han benytter til studie. Han har hørt vitnesbyrd om evangeliet, især av bror Jørgensen, og har lest mange av våre skrifter. Han har ånd for sannhet, og søker å forstå hva han ennå ikke kan fatte. Likevel lar han seg overbevise. Han ytret at han hadde sagt til brødrene at det kanskje var uklokt av dem å besøke ham, fordi han fryktet for at Kirken skulle bli foraktet for hans skyld. For alle visste at han var fra forstanden, men han ønsket likevel at jeg skulle komme igjen når veien falt forbi huset hans, noe jeg lovet.
Bemerkes:
Han talte med ærbødighet om Joseph Smith og verket i det hele. Jeg forklarte ham så tydelig som mulig om de åndelige nådegaver, og lærte ham at disse er nødvendige for de helliges lære, og forklarte ham at «dersom du vil ta imot Guds rike som et lite barn (nemlig i ydmykhet) skal disse urene ånder i troen på Kristi navn forlate deg og Den hellige ånds gave vil bli gitt deg ved besegling», noe han erkjente.
Jeg fortsatte min vandring, og på veien gikk jeg inn til en Jens Christensen, ¾ mil fra Arendal, og snakket med ham om evangeliet. Jeg ba ham også om lov til å holde et møte i huset hans neste uke, noe han ville tenke litt på. Jeg fikk kjøre med en landhandler Juel derfra til Arendal. Om kvelden avholdt jeg møte hos bror C. Alfsen hvor kun tre eller fire fremmede var tilstede.
Lørdag den 30. søkte jeg etter et lokale i Arendal, men kunne ikke komme til en avtale. Jeg snakket med naboene om evangeliet og tilbød dem Skrifter.
Søndag den 1. oktober avholdt vi tre møter. Mange fremmede var tilstede, og en del av dem syntes å interessere seg for læren. Jeg hadde private samtaler med noen.
Mandag den 2. mottok jeg brev fra brødrene Isaksen og Brown, og skrev til bror Wells gjennom bror John Van Cott. Jeg besøkte bror Chresten Alfsen.
Tirsdag den 3. avla jeg et besøk til herr Sandberg og vitnet for ham om sannheten. Likeledes en seilmaker Tønnesen.
Onsdag den 4. om morgenen reiste jeg til Sandvigen på Hisøy og bar vitnesbyrd for kaptein Toft i cirka en time. Han erklærte at han ville tro hva han alltid hadde trodd. Jeg gikk deretter til Abraham Toft og bar vitnesbyrd for dem hele ettermiddagen. Nevnte Toft lovet meg å avholde et møte i huset hans når jeg kom igjen. Jeg avholdt et møte for søsknene hos J. Olsen.
51
Mormonene i Arendal
Torsdag den 5. om morgenen klokken 07.00 reiste jeg med dampskipet «Otteren». Klokken 15.30 kom vi til Kristiansand og tok inn hos bror Thomas Tønnesen, og ble bespist……...
Slik så Malmbryggen i Arendal ut på den tiden Svend Larsen besøkte byen
Svend Larsens andre besøk i Arendal
Etter å ha vært nesten to uker i Arendal fortsatte Svend Larsen sin misjonsgjerning i byene og tettstedene fra Kristiansand og vestover, helt til han omtrent midtveis i oktober nådde Stavanger. Der slo han seg litt til ro og brukte byen som en slags base mens han resten av vinteren og deler av våren 1866 misjonerte rundt omkring i Rogaland. Først mandag den 23. april satte han kursen østover med dampskipet «Bergen», og han gikk ikke i land før han natt til torsdag ankom Arendal. Da skriver han i dagboken:
Torsdag den 26. oppholdt jeg meg hos forstanderen Johannes Olsen, og under mitt opphold besøkte jeg de få hellige.
Fredag den 27. hadde vi søsknene samlet om ettermiddagen og hadde et godt møte. Lørdag den 28. skrev jeg til C. C. A. Chrestensen. Samme dag kom bror Johan Andersen hit. Søndag den 29. avholdt vi to møter. En del fremmede var tilstede.
Mandag den 30. om kvelden ble tre personer tillagt menigheten.
52
1864 - 2014
Tirsdag den 1. mai avholdt vi et møte og disse tre menneskene ble bekreftet. Deretter gikk bror Andersen og jeg om bord på dampskipet for å bli der om natten.
Onsdag den 2. klokken 04.00 om morgenen reiste vi med dampskipet «Arendal» til Risør hvor vi ankom klokken 01.00. Det var storm fra nordøst og sludd. Vi fikk overnatte hos Carl Pettersen.
Hvor ble møtene avholdt?
Fra Svend Larsens dagbok lærer vi ganske mye om hvor medlemmene på den tid avholdt sine møter. Det er tydelig at de ikke hadde sitt eget møtelokale, for Larsen skriver at han «lørdag den 30. [1865] søkte … etter et lokale i Arendal, men kunne ikke komme til en avtale». Samtidig forteller han at de avholdt møter hos mange forskjellige medlemmer, blant annet i Johannes Olsens hjem, som naboene kalte for «Mormontemplet».
Men i 1867 skjer det en forandring for «mormonene i Arendal hadde møter i en stor bygning som ble kalt «Arken» på grunn av de mange fattige som bodde der». Men dette ble ikke et permanent møtested, for torsdag 16. august står det:
Eldste Anders Christiansen Grue, en reisende eldste i hele distriktet, ankom Arendal. Mange møter ble holdt i løpet av hans besøk, i et av dem ble Knud Haraldsen beskikket som president for Arendal gren. Samtidig ble det bestemt at de skulle leie en sal til å holde møter i. Senere på høsten kommer samme sak opp på dagsordenen i et nytt rådsmøte, så det er tydelig at de ikke fant noe sted med en gang.
Vi vet også fra forskjellige kilder at medlemmene ofte møttes i Terje Andersens hjem i Kolbjørnsvik, som naboene kalte for «Sletta», og det med å møtes i medlemmers hjem ble et mønster som holdt seg i mange år.
Østerrisør gren nedlegges
Lørdag den 20. juli 1867 ble en konferanse innledet i Christiania. Eldste Carl C. A. Christensen presiderte, og tilstede var også president Carl Widerborg, presidenten for den Skandinaviske misjon.
I løpet av møtene som ble avholdt avla misjonærene rapporter fra de områdene de hadde jobbet i. Det gjorde også eldste Peter Andersen (Petersen?) som hadde arbeidet i de tre grenene Langesund, Østerrisør og Arendal. Han rapporterte at han «hadde reist mye, hadde forsøkt å gi ut brosjyrer og komme i samtaler med folk, men med veldig liten suksess, siden folket var alt for inngrodde i sine sekteriske ideer til å lytte til eller undersøke læren» (Christiania Conference Report 1867).
Følgelig ble det senere under konferansen bestemt at Østerrisør gren, sammen med en del andre grener i Norge, skulle nedlegges og medlemmene overføres til de grenene som lå nærmest til der medlemmene bodde. Det betød i praksis at
53
Mormonene i Arendal
medlemmene fra Østerrisør ble fordelt på grenene i Langesund og Arendal, og Norges første gren ble fjernet fra kartet bare femten år etter at den ble dannet.
Christiania gren bygger forsamlingshus
Søndag den 23. juli 1871 ble det nylig ferdigstilte misjonskontoret og forsamlingslokalet i Osterhausgate 27 i Christiania innviet av president Peter Brown. Opprinnelig var det president William W. Cluff som ga tillatelse til at bygningen skulle oppføres, og bygget var ment som et sted for tilbedelse for de lokale hellige, og for å forkynne evangeliet for menneskene i Christiania og omegnen. Huset ble planlagt og bygget av bror Engebregt Olsen, som bestemte at tredje etasje skulle være en møtesal, og at første og andre etasje skulle inneholde leiligheter som kunne leies ut. Leieinntektene skulle dekke vedlikehold, betale kommunale avgifter og betale ned gjelden som de hadde pådradd seg under byggingen.
Det var et romslig hus. Møtesalen kunne lett romme over 400 mennesker, og ifølge nettside «Arkitektur og historie i Oslo» fantes det i 1875 i alt 17 små leiligheter på adressen.
En besøkende bror ved navn Lorin Farr skrev den 17. april 1871 et brev som ble trykket i Skandinaviens Stjerne den 1. mai. Dette er en del av brevet:
Jeg tilbragte en behagelig Tid
blant de Hellige i Christiania;
de ere fulde af Liv og Aand og
syntes at glæde sig meget over
mine Bemærkninger, som
oversattes av Ældste P. Brown.
Endeel Opvækkelse er
herskende og Adskillige ere
døbte i den senere Tid. De
Hellige lade et nyt
Forsamlingshuus opføre, hvilket
er 70 Fod langt, 40 Fod bredt
og tre Etager høit.
Forsamlingssalen er i tredie
Etage (2den Sal), medens det
Meste af Stuen, første Sal og
Kjælderleiligheden agtes utleies.
Det vil indeholde 18 Værelser
og er beliggende midt i Byen.
En konferanse ble holdt i forbindelse med den høytidelige innvielsen av bygningen. Mange misjonærer og medlemmer fra de nærliggende grenene var tilstede, og et lite dampskip brakte 75 medlemmer av Kirken fra Fredrikstad til Christiania slik at de kunne være med på festlighetene.
54
1864 - 2014
Fengslet for evangeliets sak
I Skandinaviens Stjerne for 15. juni 1872 står det i et referat fra konferansen i Christiania:
Endnu maa tilføies, at Ældste Emil Nøkleby ogsaa var tilstede i Konferencen; han var nemlig netop sluppen ud af Arresten i Drammen, hvor han var bleven underholdt paa Statens Regning med den styrkende men billige Kost Vand og Brød, fordi han havde døbt for Mange, eller, som han selv saa træffende svarte en af Byens Embedsmænd paa hans Spørgsmaal om Grunden til hans Arrestation, «fordi jeg har udøvet det nye Testamentets Love».
Medlemmene fattige på verdens gods
I et brev til president K. Peterson, som ble trykket i Skandinaviens Stjerne 15. november 1872, skriver bror F. C. A. Weibye følgende:
Kjære Broder.
Da jeg ved, at det interesserer Dem at høre fra os her i Norge, saa vil jeg fortælle Dem, at jeg, siden jeg var i Kjøbenhavn med vore sidste Emigranter, har besøgt de Hellige i Frederikstad, Frederikshald, Sarpsborg, Drammen, Arendal, Risør, Kragerø, Langesund og Brevig og i Forening med Brødrene afholdt flere Forsamlinger, som til dels have været godt besøgte. De Hellige ere i Almindelighed fulde af Liv og Tro, og de ønske at gjøre, hvad de formaa, for at fremme Herrens Gjerning; men de ere for største Delen fattige paa denne Verdens Gods.
Misjonærer møter motstand
Som tidligere nevnt møtte misjonærene ofte motstand når de forsøkte å kontakte folk på gaten eller i deres hjem, og de var i en vedvarende konflikt med de lokale myndigheter. Flere ganger endte det med bøter og fengsling, men motstanden kom også i andre former. Følgende misjonærerfaring ble fortalt av eldste Carl M. Nielsen som arbeidet som misjonær i Arendal gren i 1873. Han skriver:
I februar 1873 unngikk eldste Peder Andersen og jeg en alvorlig ulykke mens vi var på en båttur. Vi hadde lånt båten fra bror B. Isaksen og startet om ettermiddagen på et besøk til en bror Knud Simonsen på andre siden av Breviksfjorden. Vi krysset fjorden uten uhell, og mens vi var i bror Simonsen hus om kvelden, i samtale med familien, kom en formann som hadde ansvaret for ishuset på besøk til Simonsen hjem og tok en god titt på oss, men sa ingenting.
Etterat han hadde gått bemerket bror Simonsen at formannen var en av de bitreste fiendene vi hadde på den siden av bukta. Etter å ha fullført besøket vårt startet vi på tilbaketuren i båten vår, men klarte nesten ikke å gjøre noen fremgang til tross for vår beste innsats, og det tok oss hele natten å nå den andre siden av bukta, en tur som under vanlige omstendigheter kan gjøres på et par timer. Siden vi var heller uerfarne i å håndtere en båt klarte vi ikke å finne ut hva som var galt.
Om morgen da han gikk til sitt arbeide oppdaget bror Isaksen, eieren av båten, at et bord som var nesten en meter bredt, hadde blitt spikret til baksiden av båten, og det stakk minst en meter ned i vannet. Det hadde blitt spikret på slik at vi ikke kunne se det i mørket og hadde det brekt av på grunn av vekten av vannet, ville det tatt med seg en del av båten, og vi ville utvilsomt ha druknet.
55
Mormonene i Arendal
Neste dag hørte vi fra bror Knud Simonsen at formannen, som vi hadde truffet tidligere på kvelden, hadde blitt dødelig syk med et apopleksianfall og var i en veldig prekær tilstand som var det verste han hadde opplevd i sitt liv. Jeg prøver ikke å si at denne bitre fienden av Guds verk ble slått på grunn av ondskapen han hadde planlagt mot Herrens tjenere, men en ting vet vi og det er at vi ble bevart fra denne nattens farer, noe vi priste Herren for.
Kongebesøk i Christiania
Det var ikke bare «kirkelige» eller åndelige ting som ble notert i de gamle protokollene til Christiania Conference. Følgende hendelse ble også ansett viktig nok til å bli notert ned:
Fredag den 1. august 1873 kom kong Oscar II av Sverige og Norge til Christiania sammen med dronningen. 40.000 mennesker hadde møtt frem for å ta imot dem og hylle dem.
Været skaper problemer
I en melding fra Farsund, datert 31. januar 1874, får leserne i Skandinaviens Stjerne høre om de problemer været hadde forårsaket:
Siden Oktober har det næsten uafbrudt stormet paa vore Kyster. Tusinder af Skibe have i Maaneder ligget i alle mulige Havne langs med Kysten uden at have kunnet komme du. I dag er det svenske Dampskib «Gevalia», bestemt til England med Kornvarer, indløbt hertil for at søge Læ, efter i flere Dage at have ligget og flakket om i Nordsøen, uden at kunne komme fremad. Alle de Seilskibe, som have forsøgt paa at komme du, ere blevne nødte til at vende tilbage. Mellem Arendal og Stavanger skal, efter hvad der siges, ligge ca. 5000 (?) Skibe, dels med Havari og dels formedelst Modvind. Mellem Arendal og Tønsberg antages ligeledes nogle Tusinde Skibe at ligge.
«Da jeg var syg … kom De aldrig»
Skandinaviens Stjerne trykket den 1. april 1874 et langt brev fra L. S. Andersen som var stilet til Præsident C. G. Larsen. En del av dette brevet omhandler Arendal gren:
Jeg havde for 3 Dage siden en interessant Efterretning fra Arendals Gren. Vore Brødre dersteds gjøre god Fremgang. Den 3die dennes afholdt de en Forsamling i Laurvig, der er den første som af «Mormoner» er afholdt i denne By. Over 200 Tilhørere, deriblant 3 Præster, vare nærværende. Herrens Aand bistod Brødrene, som aflagde et kraftigt Vidnesbyrd for de Forsamlede og opfordrede de Skriftkloge til at komme frem og bevise af den hellige Skrift, at de prædikede falske Lærdomme. Disse ønskede i Førstningen ikke at inblande sig herpaa; thi de vare sig vistnog bevidste, at et saadant Bevis vilde være temmelig vanskeligt at opdrive. Dog, efter en Stunds Forløb udbrød en af Sjælesørgerne: «Falske Profeter!» men strax gjenmælede en af de Fremmede: «Bevis det, Hr. Pastor.» Han forsøgte ogsaa at efterkomme Opfordringen, men kom yderst uheldig ud af sin Bevisførelse. Tilsidst henvente han sig til Husets Ejer, som var Enke og ikke i Kirken, og forbød hende at tillade «Mormonforsamlingers» Afholdelse i hendes Hus. Hendes Svar var: «Da jeg var syg og fattig, kom De aldrig til mig; nu behøver jeg Dem ikke;» og i det Samme bekjendtgjorde en af Brødrere, at næste Forsamling vilde blive afholdt sammesteds den paafølgende Torsdags Aften Kl. 7 1/2. Hvad Præsten videre vil gjøre, er mig ubekjendt.
56
1864 - 2014
Skiftende tider
Den statistiske rapporten for året 1866 viser at det i hele Norge var 15 grener av Kirken med et totalt medlemskap på 848. Av disse var 74 lokale eldster pluss tre fra «Zion», 28 prester, 40 lærere og 11 diakoner. Går vi tre år frem i tid viser rapporten en dramatisk nedgang i antall enheter. Da var det bare 7 grener igjen med 811 medlemmer, 64 eldster, 33 prester, 43 lærere og 10 diakoner. Hva er det som har skjedd?
– og årsakene til de store forandringene
Det er flere grunner til at medlemsmassen skiftet så mye i de forskjellige enhetene. Til- og fraflytting er en årsak, frafall og utelukkelse fra Kirken en annen, og dødsfall en tredje, men ingen av disse kan forklare så store svingninger. En fjerde grunn er at veldig mange av de mer aktive medlemmene av Kirken hadde et voksende ønske om å reise til «Zion», til å være der hvor profeten, apostlene og ikke minst templene fantes, og flere og flere gjorde alvor av sine drømmer. Men er det hele forklaringen? Jeg kommer tilbake til det.
Emigrasjon
Følgende oversikt, som er hentet fra boken «Clash of Cultures», viser emigrasjonen fra Norge i fem års intervaller i årene 1851 – 1919:
1851 – 1854 62 1885 – 1889 286
1855 – 1859 84 1890 – 1894 208
1860 – 1864 245 1895 – 1899 151
1865 – 1869 281 1900 – 1904 244
1870 – 1874 277 1905 – 1909 294
1875 – 1879 340 1910 – 1914 252
1880 – 1884 378 1815 – 1819 190
Hva skjedde med Arendal gren?
Det merkelige er at Arendal gren nok en gang kommer veldig godt ut av situasjonen i en tid hvor andre enheter sliter med manglende fremgang. Vi kan blant annet lese:
Tirsdag den 31. oktober 1876 kom eldste Jens Carlsen til Brevik. Han hadde blitt kalt til å presidere over Arendal gren ved en konferanse i Christiania den 8. oktober. Bror Carlsen begynte med en gang å besøke de Hellige i grenen, som ikke hadde blitt besøkt på en god stund, og siden Stavanger gren var blitt slått sammen med Arendal gren, var ansvaret som påhvilte grenens president ganske betydelig og arbeidet veldig omfattende. Bror Carlsen var en flittig arbeider og ble velsignet med privilegiet å tilføye mange mennesker til Kirken ved dåp.
(Arendal Branch Records B:9)
To og et halvt år senere, torsdag den 13. mai 1879, fortelles følgende: Eldste Peter Andersen (Petersen) ankom Christiania fra Laurvig. Som president for Arendal gren rapporterte han at han hadde døpt 10 personer i løpet av vinteren.
(Christiania Conference Reports).
57
Mormonene i Arendal
Hvis vi ser på oversikten under så kan det virke som om han faktisk døpte enda flere det året.
Statistikk for Arendal gren 1865 – 1900
Følgende oversikt gir et utmerket bilde på hva som har foregått i Arendal gren fra dens opprettelse og frem til århundre-skiftet. Overskriftene viser både hva som sto i den opprinnelige listen (se bildet) og en kort forklaring på hva ordene eller forkortelsene betyr.
År
r
e
t
s
e
r
p
y
ø
H
=

.
P
.
H
r
e
i
t
t
y
S

=

s
e
i
t
n
e
v
e
S
n
o
i
Z

a
r
f

r
e
t
s
d
l
E
r
e
t
s
d
l
E

=

.
d
l
E
r
e
t
s
e
r
P

=

s
t
s
e
i
r
P
e
r
e
r
æ
L

=

a
e
T
r
e
n
o
k
a
i
D

=

.
a
e
D
*

r
e
m
m
e
l
d
e
M
=

m
e
M
l
a
t
o
T
t
p
ø
D

=

.
t
p
a
B
t
r
e
s
i
v
i
t
k
a
e
R

=

d
e
´
a
e
R
t
r
e
r
g
i
m
E

=

.
g
i
m
E
e
d
ø
D

=

d
e
i
D
t
e
k
k
u
l
e
t
U

=

.
m
o
c
x
E
t
e
n
r
e
j
F

=

d
´
m
e
R
1865






5
2
0
1
14
22
2
2




5
3
1866






4
1
2
0
16
23
7
2
1


1
8
1867






4
0
1
0
20
25
4
20


1
3
19
1868






4
0
1
0
22
27
3
2
2
1


1
1869






9
0
5
0
59
73
16


2


5


1870






9
0
3
0
54
66
2


3


6


1871






10
0
2
0
52
64
1


2
1
1


1872






9
0
2
0
52
63
6


4


1
2
1873






9
1
3
2
42
57
3
7
0
0
5
2
1874






10
1
4
1
53
69
20
2
6


2
1
1875






7
2
4


43
56
3
0
3


3


1876






7
2
4


41
54




6






1877


1


9
3
4


43
60
15
1
4
2
1


1878






11
3
1


44
59
2
4?
3


1


1879






13
2
3


50
68
12
3




3
2
1880
1




12
3
2


57
75
8
5
1




4
1881
1




12
3
3


58
77
8
4
4
2
2
2
1882




1
12
2
3


59
77
9
1
3
2
2
3
1883


1
1
5
3
2


54
72
1
6
10




2
1884






10
4
2


58
74
3
6
4
1
1


1885
1
1


9
4
1


57
73
8
3
8


2
2
1886


2


7
4
3


55
69
4
1
6
1
-


1887


2


7
4
3
-
55
71
2
1
6
-
-
1
1888


1
1
7
4
-
-
60
73
8
-
2
-
2
1
1889


2


7
3
-
-
52
64
2
-
5
1
-
2
1890


1


8
2
1
-
48
60
6
-
8
1
-
-




58
1864 - 2014
År
r
e
t
s
e
r
p
y
ø
H
=

.
P
.
H
r
e
i
t
t
y
S

=

s
e
i
t
n
e
v
e
S
n
o
i
Z

a
r
f

r
e
t
s
d
l
E
r
e
t
s
d
l
E

=

.
d
l
E
r
e
t
s
e
r
P

=

s
t
s
e
i
r
P
e
r
e
r
æ
L

=

a
e
T
r
e
n
o
k
a
i
D

=

.
a
e
D
*

r
e
m
m
e
l
d
e
M
=

m
e
M
l
a
t
o
T
t
p
ø
D

=

.
t
p
a
B
t
r
e
s
i
v
i
t
k
a
e
R

=

d
e
´
a
e
R
t
r
e
r
g
i
m
E

=

.
g
i
m
E
e
d
ø
D

=

d
e
i
D
t
e
k
k
u
l
e
t
U

=

.
m
o
c
x
E
t
e
n
r
e
j
F

=

d
´
m
e
R
1891


1


7
1
2
-
36
47
4
-
4
-
2
7
1892


1


7
-
1
-
35
44
1
2
2
-
-
4
1893


2


6
-
1
-
33
42
2
-
3
-
-
2
1894






6
1
-
-
23
30
-
-
-
-
-
-
1895


2


6
1
2
2
21
34
3
2
-
-
-
1
1896


2


5
2
2
2
27
38
6
0
1
0
0
1
1897


3


7
2
2
2
28
41
1
0
2
0
0
0
1898
0
2


0
0
0
0
5
5
0
0
0
0
0
0
1899
0
4


1
1
0
0
7
13
0
0
0
1
0
0
1900
0
2


1
0
0
0
15
21
12
0
0
0
0
0




* De som ble regnet med under overskriften «Medlemmer» var kvinner og barn
Noen kommentarer til tabellen
Hvis en studerer tabellen og ser på det totale antall menn, kvinner og barn som står oppført som medlemmer av grenen, og deretter tar med antall dåp (nye medlemmer) og antall personer som enten døde, emigrerte eller ble fjernet fra Kirkens opptegnelser i løpet av året, så er det vanskelig å få tallene til å stemme helt. En skulle jo forvente at antall dåp, minus de som dør, emigrerer eller blir utskrevet, skulle harmonere med en økning eller minking av totalantallet, men det gjør det ikke alltid. I noen tilfeller stemmer det nesten, mens andre ganger er tallene helt ubegripelige. Hvorfor øker totalantallet fra 27 til 73 fra året 1868 til 1869? Og hvorfor minker totalen fra 41 i 1897 til bare 5 i 1898?
Det samme er tilfellet hvis en ser på utviklingen år for år når det gjelder antallet menn som er hhv. eldster, prester, lærere eller diakoner. Vanligvis vil en nydøpt mann bli ordinert til enten diakon, lærer eller prest i Det aronske prestedømmet, for så senere å bli forfremmet og til sist bli ordinert til eldste når han er rede til det, men det ser også veldig tilfeldig ut. Hvorfor er det slik? Er det noe som ikke kommer frem i tabellen som kan forklare dette?
59
Mormonene i Arendal
60
1864 - 2014
Mye vi ikke vet
En ting jeg gjerne skulle ha visst er hvordan man på den tiden så på mennesker som ble døpt inn i Kirken, og kanskje var aktivt med på møtene en stund, men som så falt fra eller bare «satt på gjerdet» og passivt iakttok det som skjedde i grenen. Er de regnet med i tabellen, eller er det bare de såkalte «aktive» medlemmene som telles? Hvis det bare er de aktive som noteres er tabellen lett å forstå. Da kan alle «merkverdigheter» forklares med at mange har trukket seg tilbake fra aktiv deltakelse, men de har ikke blitt strøket fra Kirkens opptegnelser og vil derfor ikke stå i kolonnen «utelukket» eller «fjernet». Da kan tallene stemme.
Midt på bildet er Tyholmen med den gamle kirken, i forgrunnen bebyggelsen på Malmbryggen
Kan det forklare svekkelsen av grenene?
For å kunne drive en liten gren eller en større menighet er en helt avhengig av at det er et tilstrekkelig antall medlemmer, spesielt menn med prestedømmet, som er villige og i stand til å vie sin tid og sine talenter til Herrens verk. Medlemmene må med andre ord leve etter sin tro og yte noe. Hvis ikke spiller det mindre rolle hvor mange personer som figurerer på medlemsopptegnelsen – grenen eller menigheten har ikke livets rett og vil bukke under. Det er kanskje den viktigste forklaringen til at så mange av landets grener forsvant bare noen år etter at de ble opprettet.
61
Mormonene i Arendal
En fengslet misjonærs opplevelse
Søndag den 20. februar 1876 ble eldste Andreas Peterson fengslet i Drammen for å ha utført dåp og forrettet nadverden noen måneder tidligere. Selv om dette ikke skjedde i Arendal tar vi likevel med denne hendelsen fordi den er en førstehånds beretning om hva som mange misjonærer måtte gjennomgå mens de tjente som misjonærer i Norge på denne tiden. Eldste Peterson skriver:
Søndag morgen den 20. februar kom en politikonstabel inn på rommet mitt og ba meg om å komme til tinghuset på grunn av en undersøkelse som jeg var blitt utsatt for den 27. november 1875. Retten hadde avsagt dom i mitt tilfelle, og dømte meg til å betale en bot på førti kroner, eller å lide fengsel på vann og brød i fem dager. Da jeg nektet å betale pengene, var det nå mitt privilegium å gå i fengsel.
Jeg fulgte offiseren til tinghuset, og der ba jeg fangevokteren om å gi meg min frihet til åtte om kvelden, på hvilken tid jeg lovet å dukke opp på scenen. Mitt ønske ble innvilget. På ettermiddagen holdt vi et godt møte til vanlig tid. Klokken åtte om kvelden, i henhold til det jeg hadde lovt, gikk jeg til tinghuset og ble straks ført inn i fengselet.
Min celle besto av et svært lite rom med en liten vindusåpningen i taket, godt utstyrt med jernstenger. Døren var dekket med tykke jernplater og ble stengt hver kveld med en svært tung lås, noe som gjorde det umulig for noen fange å bryte gjennom. I mitt lille rom var det et bord og en rund krakk, begge spikret fast til gulvet. Det var også en liten komfyr, festet inn i steinmuren.
Da jeg kom inn i denne fengselscellen ble jeg grundig undersøkt av vakthavende offiser som tok klokken min og et par bøker fra meg. Etter at offiseren hadde forlatt meg, satte jeg meg ned på krakken og kartlagt mine omgivelser. For en kort stund følte jeg meg litt ned nedbrutt ved tanken på at mitt lodd ble kastet i et skittent fengsel.
Jeg undersøkte hele mitt liv fra min tidligste barndom fram til i dag, og til min store glede og tilfredshet, konkluderte jeg med at jeg hadde ført et rent og oppriktig liv for Gud og alle mennesker, og at årsaken til min nåværende ubehagelig situasjon var dette – at jeg hadde båret mitt ydmyke, men alvorlige vitnesbyrd om åpenbaringen av evangeliet om Jesus Kristus til menneskenes barn, og også hadde døpt noen troende sjeler til forlatelse for deres synder. Dette ga meg trøst og gledet mitt hjerte i løpet av mine ensomme timer, for Guds ånd hvisket fred til min sjel og overbeviste meg om at jeg var en fange for Kristi skyld.
Hver kveld brakte den vakthavende offiseren meg en hengende seng som jeg selv måtte feste på veggen. Jeg fant den ganske behagelig å sove i. Da han brakte meg sengen, tok han mine bukser og støvler fra meg, men ga dem tilbake til meg hver morgen.
Den første morgenen etter min fengsling brakte offiseren meg brød og vann, det samme som han gjorde til de andre fangene, en handling som han fortsatte med hver morgen, men jeg smakte ikke på brødet og drakk ikke en dråpe vann. Jeg brukte bare en del av vannet til å vaske mitt ansikt og mine hender. Jeg sa til offiseren og vakten at hvis de ville gå ut på gatene med brødet som var ment for meg og gi det til dem som på grunn av sult gråt for brød, ville de bli velsignet.
62
1864 - 2014
Jeg fortalte dem at på den dagen når ingen skal få lov til å kjøpe eller selge, uten at de hadde dyrets merke på sin hånd eller på deres panne, og når elvene skal forvandles til blod og menn bli tvunget til å drikke blod i stedet for vann, så ville det være godt for disse som hadde forårsaket fengslingen av meg å få dette brød og vann for å tilfredsstille sin sult og tørst. Videre samtalte jeg med offiserene om gjengivelsen av evangeliet gjennom Joseph Smith og nødvendigheten av å adlyde den samme, mens nådens dør var åpen. Jeg snakket også om ødeleggelsen av de ugudelige.
To ganger om dagen jeg fikk lov til å gå ut på tunet for å få litt frisk luft. Fredag kveld den 25. februar 1876 dukket den vakthavende offiseren opp med min klokke og bøker og førte meg ut av fengselet. Jeg fant meg selv sterk nok til å tilbringe fem dager til uten mat eller drikke.
Like etter at han ble løslatt fra fengselet dagen etter gikk eldste Peterson omtrent 20 engelske miles. Han fortsatte misjonærarbeidet og opphørte ikke med sin forkynnelse, dåp og forrettelse av nadverden når mulighetene bød seg. (Andreas Peterson dagbok)
To oppløftende rapporter
Søndag den 27. mai 1877 ble eldste Oluf H. Nielsen utnevnt til å presidere over Arendal gren. For å etterkomme dette kallet reiste han en stund senere til sitt misjonsfelt og ankom Langesund den 26. juni sammen med sin ledsager, eldste John Petersen fra Utah. De to eldstene reiste langs kysten og holdt møter i mange av byene. I løpet av resten av året tjente bror Nielsen med stor
suksess og hengivenhet i de forskjellige distriktene i grenen han presiderte over.
Onsdag den 22. mai 1878 rapporterte eldste Oluf H. Nielsen, som fremdeles presiderte over Arendal gren, om den suksessrike tjeneste som var gjort i de forskjellige byene og tettstedene langs kysten. Han hadde også utvidet sin tjeneste til å dekke mange byer inne i landet, og han krysset fjell og elver for å utføre sitt arbeid som en tjener i Herrens vingård.
Norges første Kvinnelige hjelpeforening organiseres
Mandag den 8. oktober 1877 tok de fleste søstrene i Christiania gren imot invitasjonen fra president F. F. Dorius, sammen med 12 eldster inkludert dem fra Zion – president John F. F. Dorius, og eldstene Jacob Rolfsen og Andrew F. Petersen – samt noen av distriktslærerne i Christiania gren og andre lokale misjonærer. President Dorius talte i omtrent en time og forklarte at hensikten med møtet var å organisere søstrene i Christiania i en «Kvinnelig Hjelpeforening» lik den som fins i Zion, hvor søstrene organisert på denne måten var et sterkt tårn som assisterte prestedømmet. Søstrene fulgte godt med og samtykket i forklaringen som president Dorius ga mens han fortsatte med å organisere Christiania grens kvinnelige hjelpeforening med de følgende ledere: Caroline Haagensen som president, og Karen Petersen og Pouline Christensen som assistenter eller rådgivere. Det ble bestemt å holde møter to ganger i måneden eller annenhver mandag kveld klokken 20.00. Dette var den første organisasjon av denne slag i Norge. (Kilde C.C.R.)
Arendal grens kvinnelige hjelpeforening
Det gikk ikke så veldig lang tid før Hjelpeforeningen ble organisert i Arendal også:
63
Mormonene i Arendal
På et rådsmøte som ble holdt i huset til Carl Christensen i Laurvig (Larvik) den 8. mai 1881, hvor eldstene Ole C. Tellefsen og andre brødre og ni søstre var tilstede, ble en Kvinnelig Hjelpeforening organisert i Laurvig (som på den tiden var en del av Arendal gren) med de følgende ledere: Karen Christiansen som president, Dorthea Nielsen som første rådgiver, Inger Andrea Jacobsen som andre rådgiver, og Grethe Christiansen som sekretær. Etter dette ble månedlige, og noen ganger halvmånedlige møter ble holdt frem til september 1883 når organisasjonen sluttet å eksistere for en tid.
En ny organisasjon ble startet den 4. april 1887 av grenspresident Hans C. Petersen med de følgende ledere: Marie Norseth som president, Karen Christiansen som første, Karen Olsen som andre rådgiver, og Grethe Christiansen som sekretær. Halvmånedlige møter ble regelmessig holdt en tid etter organiseringen.
President Marie Norseth døde og på et møte holdt 24. februar 1890 ble foreningen reorganisert med de følgende ledere: Karen Christensen som president, Karen Olsen som første, Caroline Andersen som andre rådgiver, og Grethe Christiansen som sekretær. Gode opptegnelser ble ført fra begynnelsen og frem til 1893 [av forskjellige sekretærer].
Karen Christiansen presiderte over foreningen så sent som til mars 1893. På den tiden hadde foreningen 14 innskrevne medlemmer.
Arendal gren omfattet et enormt område
Det som ble kalt Arendal gren var i flere tiår mer et distrikt, for grenen strakk seg fra Larvik i øst til langt bort på Vestlandet. I Skandinaviens Stjerne for 1. november 1880 står det:
Eldste O. C. Tellefsen bragte Hilsen fra de Hellige i Arendals Gren, som indbefatter flere større og mindre Byer ved Vestkysten, hvor ogsaa de Hellige bo adspredte; han havde gjennem Sommerens Løb afholdt mange Forsamlinger, og Udsigterne for Evangeliets Fremme vare gode.
Hvorfor fikk Arendal gren slik en fremtredende plass?
Arendal har aldri vært en stor by, verken i utstrekning eller innbyggertall, men likevel var den svært viktig på 1800-tallet. Grunnen til det var at den var Norges største sjøfartsby med en tonnasje som overgikk alle andre norske byer. Dette er trolig grunnen til at den også ble foretrukket som sentrum for Kirken i et heller langstrakt distrikt. Men skyene trakk seg nå mer og mer sammen over byen, og selv om tilbakegangen i grenen ikke kom så brått som det økonomiske krakket senere på åtti tallet, var grenens glansdager på en måte over for en tid.
Mulkt – eller «vann og brød»?
President C. D. Fjeldsted mottok i begynnelsen av desember 1881 et brev som omtaler en hendelse i Arendal gren. I brevet, som er trykket i Skandinaviens Stjerne den 15. desember står det:
Forstanderen for Arendal Gren, Broder Tellefsen, har i Langesund, som ligger i hans Distrikt,
64
1864 - 2014
fordristiget sig til at prædike Jesu Kristi Evangelium, (Bibelens Lærdomme), og er derfor bleven indkaldt af Øvrigheden, og ere bleven ilagt en Mulkt af 32 Kroner, foruden Sagens Omkostninger, som er 60 Kroner, i alt 92 Kroner, hvilket han ved Dommens Forkyndelse negtede at betale, og nu venter han Ordre fra Amtmanden, hvilken formodentlig bliver «Vand og Brød».
Fengsling av misjonærene i Arendal
Lørdag den 20. mai 1882 begynte vårkonferansen i Christiania. Tilstede på konferansen var presidenten for den Skandinaviske misjon, eldste Christian D. Fjeldstad, og ni andre eldster fra «Zion». I følge de rapporter som ble avlagt var et godt arbeid utført av misjonærene, og «selv om de hadde støtt på noe motstand var utsikten bra for å vinne venner og konvertitter. I Fredrikstad og Arendal gren hadde misjonærene blitt satt i fengsel på brød og vann; likevel var alle villige til fortsatt å forkynne og forklare evangeliet. Det hadde vært 70 dåpshandlinger i løpet av de seks foregående månedene…».
Søknad til Stortinget
På et prestedømsmøte som ble holdt i Christiania mandag den 2. oktober rådet president Christian D. Fjeldstad brødrene om å søke Stortinget om større frihet. I samsvar med denne avgjørelsen besøkte eldste Niels C. Skougard like etterpå noen av de mer liberalt tenkende advokatene og ba dem om å skrive en søknad med et slikt innhold. Advokat Sørensen fra Smaalenes Amt var positiv til forslaget og ville fremme det på Stortinget, men ville ikke skrive søknaden. Tilslutt skrev Theodor Thorne, en advokat fra Drammen som eldste Oluf C. Larsen hadde blitt kjent med søknaden for 25 kroner, og det følgende er en høyst uoffisiell oversettelse fra engelsk av det han skrev:
Til Stortinget
Undertegnede søkere, som alle er bosatt i Norge og er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, også kalt mormoner, presenterer herved med stor respekt for Det Norske Storting følgende uttalelse og søknad.
Ved en rettslig avgjørelse av Høyesteretten i Norge, avgitt den 4. november 1853, ble organisasjonen som kalles Siste Dagers Hellige, som vi er medlemmer av, ikke anerkjent som kristne dissentere og fikk derfor ikke rett til samme religionsfrihet som ifølge loven, vedtatt den 16. juli 1845, ble gitt til dissentere. I referatene fra rettsforhandlingene som skjedde forut for avgjørelsen i Høyesterett, viser det seg at hele Det teologiske fakultet (ved universitetet), og tre av biskopene besluttet at de Siste Dagers Hellige var å anse som en kristen sekt, og følgelig hadde krav på de fordeler og beskyttelse som loven av 16. juli 1845 gir. Men Høyesteretten, som nevnt ovenfor, kom til en annen konklusjon.
Det er ikke vår hensikt, på dette tidspunktet, for å gi en utfyllende framstilling av vår tro, men bare å referere til protokollen nedtegnet av de før nevnte teologiske myndigheter, i forbindelse med hva slike kirkefedre som Guerike, Niedner og Kusty har skrevet om dette emnet. Samtidig ønsker vi å si at vi, i likhet med alle andre kristne, bygge vårt håp om frelse på troen på Jesus Kristus som Frelser for den menneskelige rase. Vi anser de hellige skrifter som guddommelig åpenbaring. Dette er grunnen til at vi ikke kan forstå hvorfor vi ikke har rett til å nyte fordelene ved loven for
65
Mormonene i Arendal
dissentere, vedtatt den 16. juli 1845, noe som gir dem full religiøs frihet, men som i henhold til beslutning av Høyesterett er nektet oss.
Som en konsekvens av dette har både kvinner og menn blitt fengslet og straffet av de sivile myndigheter i alle deler av landet, fordi vår måte å drive religiøse tilbedelse på har vært ansett som antagonistisk til landets lover, til tross for det faktum at det knapt er noen sekt i landet, hvis medlemmer ved sin daglige atferd på andre områder, kommer mindre i kontakt med lovene i landet enn de Siste Dagers Hellige.
Vi avstår fra rus og lever i fred med våre naboer. Vi er lovens håndhevere underdanig. Vi betaler vår skatt til staten og samfunnet der vi bor, og vi utfører også militærtjeneste. Derfor synes vi, at vi i likhet med andre gode borgere, bør få lov til å synge salmer og tilbe Gud i henhold til vår egen tro og læresetningene som finnes i den hellige skrift.
Med stor respekt påkaller vi derfor det norske Storting med begjæring om å endre før nevnte lov, slik at vi kan få lov til å tilbe Gud i samsvar med vår tro, uten å bli utsatt for forfølgelse og straff i dette landet som vi, fra våre barnsben, har lært å elske som frie gamle Norge.
Medlemmene støtter begjæringen
Etter at begjæringen var forfattet ble lister som medlemmene kunne signere sendt ut til alle grenene i Christiania Conference, og 638 navn ble deretter vedlagt begjæringen.
Torsdag den 1. februar 1883 ga president Hans A. Hansen begjæringen til en fremstående advokat, Hr. Meidel, som hadde lovet å fremme den for Stortinget. Selv om ingen av representantene som ble kontaktet av eldstene ville love å fremme begjæringen i Stortinget var likevel noen, blant dem styreformann John Sverdrup og advokat Sørensen, positive til det begjæringen ba om, og lovet at de skulle gå inn den hvis den kom opp i Stortinget.
Brødrene levert også advokat Meidell en liste med omtrent 50 saker som var blitt nedtegnet i Christiania Conferenses opptegnelser hvor brødre var blitt straffet for å forkynne og utføre evangeliets ordinanser.
Og resultatet?
I løpet av helgen 26. – 27. mai ble det holdt en konferansen i Christiania under ledelse av president Hans A. Hansen. I sin avslutningstale kom han inn på hvordan Stortinget hadde reagert på begjæringen medlemmene hadde sendt inn noen måneder tidligere. I følge Hansens egne ord hadde Stortinget «erklært dem å være et umoralsk samfunn, både i lære og praksis, selv om de hellige strevet etter å etterleve Guds lover», og det skulle gå enda mange tiår før Kirken fikk de rettigheter de ønsket.
«De Geistlige» er det største problemet
I et referat fra konferansen som ble holdt i Kristiania i september 1884 står det følgende å lese fra søndagens formiddagsmøte:
66
1864 - 2014
T. U. Thoresen, Forstander for Arendals Gren, havde arbeidet i denne Gren de sidste seks Uger. Den talte 72 Medlemmer. Der lejedes et Forsamlingslokale i Laurvig, og i Langesund fandtes en kvindelig Hjælpeforening. Der var bleven to døbte siden sidste Konferancemøde. Der var ikke megen Forfølgelse, og hvad der var af den Slags, kom ikke fra Pøbelens Side, men fra de Geistliges. Saaledes nævnte han en vis By, hvor der fandtes en Enke, som var et Medlem af vor Menighed, og som opholdt sig og fire Børn ved sit Arbeide. Præsten dersteds sendte en Opfordring til hende om at forlade Byen, men da hun ikke vidste, hvor hen hun kunde gaa, besluttede hun at blive; han optænkte da den kristelige (?) Plan at sulte hende dertil, han sendte nemlig Klokkeren omkring i Byen til alle dem, som gave hende Noget at fortjene, og opfordrede dem til ikke at give hende noget Arbeide. Broder Thoresen trøstede hende med, at Herren ikke vilde forglemme Enker og Faderløse, men havde lovet, at Alt skulde tjene dem til Gode, som i Sandhed elske Gud; dette var ogsaa gaaet i Opfyldelse her, thi hun havde havt bedre Fortjeneste end forhen. Denne Præst forsøgte samme Fremgangsmaade med en af vore Brødre, en Smed, som boer der, men heller ikke i dette Tilfælde luktedes det ham. Han bad Værten om at jage denne Broder ud; men Værten, skjønt en ivrig Lutheran, svarede Præsten, at han kunde ikke gjøre det, da denne Mand, om end han var «Mormon», havde i hele sin Vandel vist et følgeverdigt Eksempel…..
Søndagsskole for voksne
Den 5. august 1888 ble en
søndagsskole for voksne
opprettet i Larvik av eldste
Andrew Knudsen,
presidenten for Arendal
gren. De bestemte seg for å
studere Mormons bok
sammen, og likeledes at de
skulle samle inn penger for
å kjøpe brosjyrer som
senere kunne distribueres
fritt. Ved slutten av året
hadde fjorten samlinger
blitt avholdt, og kr. 17,47
var blitt samlet inn.
Gjennomsnittlig fremmøte
var elleve i løpet av høsten.
Året etter fortsatte
søndagsskolen med jevnlige
forelesninger om temaer
fra Bibelen eller Mormons
bok, og etter at bror
Knudsen reiste tok hans
etterfølger som leder for
grenen, eldste Mathias C.
Lund hånd om skolen. Det Kirkegaten med den nye kirken som sto ferdig i 1888
67
Mormonene i Arendal
samme gjorde de påfølgende tre eldster som presiderte over grenen, men tidlig i 1890 ble det et foreløpig slutt fordi det ikke var noen som kunne undervise lenger.
Hvordan var et møte i søndagsskolen?
De som var kalt til sekretærer i søndagsskolen gjorde en god jobb med å notere ned hva som skjedde hver gang de hadde en samling. Derfor vet vi nøyaktig hvordan et slikt møte foregikk. Det var som følger:
Søndag den 26de August 1888.
Skolen kaldtes til Orden af Ældste Broder Knudsen og afsanges til Begyndelse Salme No138. Bøn af Olaf Nilsen. Salme No43.
Forige Mødes Rapport oplæstes og kjendtes med en liden Bemærkning af Br. Knudsen.
Læsning i Nephis 1ste Bog fra 4de Kapittels fortsattes og læstes Kap. 4, 5, 6, og 7. Broder Knudsen forklarede for os de oplæste Kapitler.
Indsamling af Penge til Indkjøb af Skrifter foretoges og indsamledes Kr: 1. 27 øre tillagt 65 øre som indkomne mellem 1ste Møde og nu hvilket udgjør Kr: 1,92. Der udbetaltes til Br. Knudsen for Skrifter Kr: 2. 97 øre hvilke blev overladt Medlemmerne til Uddeling.
Skolen afsluttede med afsyngelse af Salme No263. Bøn af Br. Kempe.
S. E. Jacobsen Sekretær.
Gryende forfatter som grenspresident
Da eldstene under høstkonferansen i slutten av oktober 1892 ble tildelt sine nye oppgaver, ble Nephi Andersen kalt som grenspresident for Arendal gren. Han hadde da allerede begynt på sin litterære karriere og hadde publisert noen korte historier før han ble kalt på misjon, men lite ante nok medlemmene han presiderte over at han, bare noen år senere, skulle bli kjent i Kirken over hele verden som en dyktig forfatter innenfor sjangeren religiøse romaner.
Christian Nephi Andersen
Christian Nephi Andersen (Anderson i USA) ble født i Christiania den 22. januar 1865. Hans foreldre, Christian og Petronella Nielson, sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige bare noen få år før han ble født, og i 1871 emigrerte de til Utah, USA. De bosatte seg først i Coalville og senere i Ogden, begge steder i Utah. I 1886 giftet han seg med Asenath Tillotson og begynte sin lærerkarriere i byene Ogden og Brigham City i Utah.
68
1864 - 2014

Nephi og Maud Anderson sammen med noen av barna, ca. 1916-1917
Fra 1891 til 1893 tjenestegjorde han som misjonær for Kirken i sitt fødeland Norge, og en del av denne tiden var han i Arendal. Da han kom tilbake til Utah gjenopptok han sitt yrke som lærer. Han arbeidet som leder for skoler i Box Elder County, Utah, i perioden 1900-1903.
Asenath døde i januar 1904 etter å ha fått tre barn sammen med Nephi. Bare to måneder etter sin kones død dro Anderson ut på sin andre misjon for Kirken. Denne gangen ble han kalt til å virke i Storbritannia, der han ble assisterende redaktør i Kirkens tidsskrift, Millennial Star, under ledelse av Heber J. Grant.
Da han kom tilbake til Utah i 1906 flyttet familien Anderson til Salt Lake City og han fikk en stilling som instruktør i engelske og misjonsvitenskap ved LDS High School. I 1908 giftet han seg med Maud Rebecca Symons, og de fikk seks barn sammen.
Etter en kort misjon som gjorde at hele familien hans flyttet til Independence Missouri mens han var redaktør i et annet kirketidsskrift, Liahona, ble Anderson bedt om å komme tilbake til Utah og begynne å jobbe som redaktør og bibliotekar i «Genealogical Society of Utah», Han erstattet Joseph Fielding Smith som da var blitt kalt som generalautoritet. Mens han jobbet der kom han med denne profetiske uttalelse som mange av oss har sett oppfyllelsen av:
«La meg antyde hvordan dette verkets fremtid ser ut: Jeg ser hvordan opptegnelser over de døde samles inn fra hver nasjon under himmelen til et stort hovedbibliotek i Sion – det største og best utrustete på jorden. Bibliotekfilialer kommer til å bli opprettet i forskjellige land, men Sion kommer til å bli det endelige oppbevaringssted for disse opptegnelsene. Kyndige genealoger kommer uavlatelig
69
Mormonene i Arendal
til å arbeide med å finne opptegnelser og med å søke i arkivene etter familier og familieforbindelser. Etterhvert som antall templer øker og arbeidet fortsetter å vokse i omfang, kommer denne organisasjonen eller en organisasjon som vokser frem fra den [FamilySearch] til å ha til sin disposisjon et komplisert, men fullkomment system for registrering og kontroll slik at arbeidet i templene kan pågå uten forvekslinger eller dobbeltarbeid.»
Huset til Nephi Anderson ca. 1898. Det lå på adressen 205 South 100 East, Brigham City, Utah
I januar 1923 fikk Anderson blindtarmbetennelse og påfølgende peritonitt og døde i Salt Lake City, Utah etter en operasjon den 6. januar, bare 58 år gammel. Ved begravelsen talte Kirkens daværende profet Heber J. Grant, en nær venn av Anderson, og George Albert Smith, Joseph Fielding Smith, John A. Widtsoe, Anthony W. Ivins, Rudger Clawson, og flere andre prominente ledere av Kirken.
Tre distrikter opprettes
Under et prestedømsmøte som ble holdt i Christiania den 8. mai 1899 annonserte president Andreas Petersen at av hensyn til misjonsvirksomheten i Norge ble det ansett som klokt å dele landet inn i tre distrikter, som skulle kalles Christiania, Bergen og Trondheim conferenser. Hovedkvarteret for hvert distrikt skulle ligge i byen som distriktet fikk sitt navn etter.
Fremtidig apostel på besøk
På et konferansemøte som ble holdt den 24. september 1899 i Kristiania var det 21 eldster tilstede. Blant dem var også professor John A. Widtsoe, men han var bare på besøk for de siste 16 årene hadde han bodd i Statene. Den samme Widtsoe ble senere, den 17. mars 1921, kalt til apostel og han innehadde dette hellige kall helt til han døde den 29. november 1952.
70
1864 - 2014
5
NEDGANGSTIDER OG FÅ MEDLEMMER PERIODEN 1900 - 1930
Tilbake til sine røtter
Den 7. mars 1861 fikk Carl Steen Olsen og Maren Marie Vrolsdatter fra det som nå kalles Nyhavn i Søndeled en sønn ved navn Vrold Christian Olsen. Gutten ble døpt i Risør kirke, men før han rakk å begynne på skolen måtte foreldrene hans rømme landet på grunn av sterk forfølgelse. De tok reisen over til USA og havnet først i Utah, men flyttet senere til Idaho hvor gutten vokste opp.
Den 8 november 1899 forlot Vrold sitt hjemsted i Iona, Idaho, for å dra på misjon til sitt fødeland Norge, og etter en heller røff tur over Atlanteren kom han til Christiania i begynnelsen av desember. Der besøkte han sin tante Anna og gikk på noen møter i Kirken før han satte kursen sørover.
Søndag den 18. desember var han med på sitt første møte i Arendal. Ni mennesker var tilstede, men ingen av dem var medlemmer av Kirken. Han forteller at han talte i omtrent ti minutter på dette møtet og det var tydelig at han var nervøs. «Svetten rant som regndråper».
Besøker sitt tidligere hjemsted
Omtrent en måned etter ankomsten til Arendal blir Vrold overflyttet til Kristiansand hvor han forblir frem til mai måned 1900. Da er han tilstede ved en konferansen i Christiania, og etter det blir han igjen stasjonert i Arendal. Han skriver (i en litt fornorsket utgave):
«Dro til Arendal den kvelden, den 11. mai. Ankom Arendal den 12. ved middagstid. På den 15. dro jeg til Risør, til mitt fødested. Møtte bror Geo. Torgesen. Besøkte min tante Aase Olsen, og også bror Torgersens mors fødested på Tangen…
Den 21. mai dro jeg og bror Torgersen til mitt fødested. Fikk anledning til å ro over fjorden til Robersvigen og fant der to av mine kusiner (konen til Halvor Nielsen) Elesa og Maren. Vi spiste middag, og familien gikk over svabergene og noen små myrhull til et lite hus bygget på fjellet like ved sjøen. Stedet så ikke ut slik jeg først hadde forestilt meg det. Men da jeg kom til huset og så på vannet bare 20 skritt nedenfor, og så på den lille havnen, var det akkurat som jeg hadde sett det for bare et år siden. Jeg fortalte vår guide at hvis jeg husket riktig skulle det være et rundt hull i fjellet, en jettegryte, i en bestemt retning. Og til min overraskelse var det der.
Vi gikk så inn i huset hvor jeg var blitt født og som min far hadde bygget. Det var et lite hus bygd på solid fjell, og jeg så ut gjennom de samme vinduene som jeg hadde sett gjennom for 35 år siden, over sjøen som slo mot klippene. Og merkelige tanker kom til meg, og jeg klarte ikke å la være å tenke på hvilken velsignelse det var at evangeliet var blitt bragt til mine foreldre, og frigjøring hadde kommet til dem, og veien åpnet for livets bekvemmeligheter, og fremfor alt, evangeliet nytes.
71
Mormonene i Arendal
Vi ble så ledet av vår guide, en gutt, til min fetter Martin Olsen på Bommyr. Ble der over natta. Snakket om evangeliet med dem og dro neste morgen i regnvær».
Robersvik slik stedet så ut på den tiden Vrol C. Olsen var på besøk

Robersvik slik stedet ser ut i dag. Alle de gamle husene er borte, men to steder har tidligere beboere hugget inn sine initialer i fjellet. Ved siden av de eldste står det årstallet 1856.
72
1864 - 2014

Huset i Nyhavn som Vrol C. Olsens ble født i, og som han kom tilbake og besøkte i år 1900
Misjonærene på bildet virket i Arendal i årene 1900 – 1901
De er fra venstre: S. P. Neve, Noah A. Larsen og Vrol C. Olsen
73
Mormonene i Arendal
Misjonærarbeidet i Arendal i 1900 og 1901
I Vrold C. Olsens dagbok er det en oversikt over hvordan misjonærarbeidet gikk i Arendal i årene 1900 og 1901. Jeg legger merke til at Vrol nå staver fornavnet sitt med bokstaven W, men det som overrasker meg mest er hvor mange dåpshandlinger som ble utført disse to årene:
Navn* Født** Dåpsdato Døpt av Bekreftet av
Jacobine Cecilie Nilsen 17 Jun 1864 13 Jun 1900 Noah A. Larsen Geo A. Torgeson Johanne Amalia Winther 20 Jan 1863 13 Jun 1900 Noah A. Larsen W.C. Olsen Mathea Therese Andersen 12 Feb 1860 13 Jun 1900 Noah A. Larsen Noah A. Larson John Svendsen (f. i Sverige) 17 Okt 1832 16 Jul 1900 Noah A. Larsen Noah A. Larson Gurine Svendsen(f. i Sverige) 01 Mai 1840 16 Jul 1900 Noah A. Larsen W.C. Olsen Sanna Helena Jacobsen 04 Okt 1876 29 Aug 1900 Noah A. Larsen W.C. Olsen Anna Sop. Jacobsen 11 Jul 1872 16 Okt 1900 Noah A. Larsen Noah A. Larson Justine Andersen 19 Des 1868 16 Okt 1900 Noah A. Larsen W.C. Olsen Andrea Gundersen 02 Des 1862 30 Nov 1900 Noah A. Larsen W.C. Olsen Thorbjørn Jørgensen 26 Mai 1840 29 Apr 1901 W.C. Olsen N.A. Larson Anne Jørgensen 29 Sept 1852 29 Apr 1901 W.C. Olsen W.C. Olsen Amanda Teresa Jørgensen 23 Feb 1879 01 Mai 1901 W.C. Olsen N.A. Larson Bertha Fredrikke Jørgensen 04 Jul 1881 01 Mai 1901 W.C. Olsen W.C. Olsen Ole Engvald Halvorsen 04 Apr 1879 28 Jun 1901 S.P.Neve W.C. Olsen Marie Jacobsen 21 Jun 1879 29 Jul 1901 S.P.Neve W.C. Olsen Joseph E. Jørgensen 09 Feb 1884 13 Aug 1901 W.C. Olsen W.C. Olsen Georg D. Jørgensen 13 Mar 1887 13 Aug 1901 W.C. Olsen S.P. Neve Teresa Birgitte Olsen 23 Jul 1871 28 Okt 1901 S.P. Neve W.C. Olsen Anders Johan Andersen 14 Jan 1892 28 Okt 1901 S.P. Neve W.C. Olsen Anna Olsen 16 Jan 1875 16 Sept 1901 W.C. Olsen S.P. Neve Oskar V. Johansen 07 Jan 1883 09 Nov 1901 S.P. Neve W.C. Olsen Torvald A. Terjesen 18 Apr 1883 09 Nov 1901 S.P. Neve S.P. Neve
*Navnene er rettet ifølge medlemslistene **Alle er født i Arendal hvis ikke annet er oppgitt
Statistikk for Arendal gren 1901 – 1907
I de kildene jeg har hatt tilgang til var det bare statistikk for de første syv årene av dette hundreåret, men disse årene sier likevel veldig mye.
Som en ser av tabellen (på neste side) så var det veldig få prestedømsbærere i grenen i denne perioden. Kun en eldste og en eller to prester, noe som gjorde det temmelig umulig å ha noe lokalt lederskap. Medlemstallet var også sterkt synkende. I løpet av seks år ble grenen omtrent halvert, og det til tross for ble det gjort et stort misjonær
arbeid i disse årene og en god del mennesker ble døpt. Hva kan så være årsak til tilbakegangen? Den største årsaken er uten tvil emigrasjon. Hele 21 personer utvandret i løpet av disse syv årene, men frafall og dødsfall gjorde nok også sitt.
74
1864 - 2014


1901
1902
1903
1904
1905
1906
1907
Eldster
Prester
Lærere
Diakoner
1
1
1
2
1
2
2
2
1
1
1
1
Andre medlemmer Barn under 8 år
Totalt medlemstall
29
6
37
23
6
32
14
8
25
14
7
23
16
7
25
13
7
22
11
7
20
Antall dåp
Antall dødsfall
Antall utelukket
Antall emigrert
13
1
1
2
5
2
1
5
1
2
4
1
1
5
3
1
Antall husbesøk Besøk etter
invitasjon
Samtaler holdt
Brosjyrer utdelt
Bøker utdelt
Møter holdt
3421
35
557
4090
57
123
3609
13
810
4894
355
145
3058
106
804
4836
1163
150
4029
143
1034
3732
1227
114
1638
46
476
1235
397
79
5117
207
1389
4124
750
35
5424
117
1106
5710
565
121




Cecilie Nilsen blir medlem av Kirken
Da Norge på nyttårsaften 1899 beveget seg inn i et nytt hundreår, markerte det også en ny tid for Cecilie Nilsen. Hun kom i kontakt med misjonærer fra Kirken, tok imot det glade budskap om gjenopprettelsen, og fra da av ble livet hennes aldri det samme. Hun gikk inn i sitt nye liv med hele sin sjel, hun sto rakrygget opp for sannheten uansett hva som kom imot henne, og hun så seg aldri tilbake. Hun tok helhjertet imot sin Frelser og jobbet utrettelig resten av sitt liv for å fremme hans rike slik at hun ikke skulle bli en av dem som Frelseren snakket om da han sa: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Lukas 9:62).
Det følgende er skrevet av hennes barnebarn Tove Seljås Norman, og vi er så heldige å få lov til gjengi det her i denne boken.
75
Mormonene i Arendal
Jacobine Cecilie Jacobsen Nilsen
17. juni 1864 – 29. januar 1955

Barndom
Øyestad er et pittoresk samfunn på den sørlige kysten av Norge i Aust Agder fylke. Den vakre Nidelven renner gjennom distriktet og har to utløp i sjøen ved Øyestad. Jacobine Cecilie Jacobsen ble født den 17. juni 1864 til Sakarias og Helje Jacobsen på Bunkene, en gård like nord for byen. Hun var den eldste i en søskenflokk på seks jenter og en gutt. Bunkene var hennes mors barndomshjem, og de andre barna ble født på Strømmen, en annen gård i Øyestad. Hennes far var sjømann og var borte fra hjemmet i lange perioder.
Cecilie ble døpt inn i den lutherske kirke ved bestenking da hun var en måned gammel. Hennes barndom ble tilbrakt i Øyestad hvor hun og hennes søsken og venner hadde det gøy med å leke tyven og andre barneleker. Mange lykkelige timer ble tilbrakt i den varme sommersolen på Hove, en favorittstrand. Båtturer rundt steinete øyer langs kysten og på de mange vakre innsjøer, og turer i den omkringliggende skogen for å samle ville blomster og bær var også vanlige sommeraktiviteter. De lange kalde vintrene ble brukt til kanefart og til å gå på skøyter. Noen ganger frøs vannet til i havna og en gigantisk skøytebane ville underholde barna i timevis. Hvis havnen ikke frøs til, lekte barna på de islagte innsjøene langt utover de kalde nordlige kveldene. Cecilie likte alle barndommens aktiviteter, men fra en tidlig alder likte hun også å lese Bibelen. Når andre barn leste eventyrbøker, leste hun Bibelen. Noen av hennes venner klaget over at hun heller vil være inne og lese enn å leke med dem.
76
1864 - 2014
Som ung voksen
Atten syttiåtte, Cecilies fjortende år, var et travelt et. For å forberede seg til konfirmasjon i den lutherske kirken, leste hun Bibelen for presten en gang i uken. Dette, sammen med den vanlige skolegangen, gjorde Cecilie til en stor Bibelstudent. Som skikken var, ble hun konfirmert som medlem av den lutherske kirken i en alder av fjorten, og hun ble også ferdig med skolen samme år. Som de fleste av hennes venner og søstre begynte hun å jobbe for andre og pengene hun tjente bidro til å forsørge familien.
En av hennes første jobber var for Benson, presten som konfirmerte henne. Hun lærte å stelle huset i Benson hjem og ble behandlet svært vennlig der til han flyttet til Kristiania (Oslo). Hun forlot Øyestad for Arendal, nabobyen, og jobbet i huset til en familie ved navn Smith i ett år. Damen i huset, fru Smith, var svært grusom mot Cecilie. Hun ville tråkke på fingrene mens hun skrubbet gulvet, og tvang Cecilie til å gå sulten. Fru Smith holdt matskapet låst, og skrapte alt smøret av et stykke brød før hun ga det til Cecilie. Rommet hennes var lite og hadde ingen vinduer. I løpet av vinteren var rommet hennes ovenpå veldig kaldt, og en gang fyrte Cecilie opp i en liten komfyr. Da fru Smith la merke til røyk fra skorsteinen kom hun og helte en bøtte med vann på ilden. Cecilie satte seg ned og gråt den natten. Hun jobbet hardt hver dag med å gjøre rent, lage mat og bære ved. På kvelden var hun så sliten at hun knapt kunne holde øynene åpne. Hun hadde stor hjemlengsel, men en gang i uken kom moren og ga henne ferskt hjemmelagde brød for å hjelpe henne med å holde ut prøvelsen.
Cecilies neste jobb var for en kvinne ved navn
Yohan Bart, som hun likte veldig godt. De to
Bart barna elsket Cecilie. En sjalu kokk løy og
fortalte fru Bart at Cecilie var slem mot barna,
brukte for mye tid til å spise og stjal ting. Fru
Bart fortalte Cecilie dette og Cecilie sa, «Ikke
bekymre deg om det, jeg skal dra.» Hun sa opp
jobben, men neste høst bønnfalt familien henne
om å komme tilbake. De sa at de ikke hadde
hatt annet enn problemer og bekymringer siden
hun dro. Hun returnerte til Barts hjem, og tjente
fire kroner i måneden (sju kroner tilsvarte en
dollar). Etter at hennes daglige arbeid var ferdig,
strikket hun og vevde og spant til langt på natt.
Hun kunne sy i timevis og lage dyner som fru
Bart ga bort som gaver. Mange netter tok hun
seg av barna mens foreldrene sov. Hennes seng
var bygget inn i veggen, hun hadde ikke et eget
Cecilie Nilsen som 20-åring. Bildet er merket med årstallet 1884.
rom. Hun laget sjelden noe til seg selv. Men ved et par anledninger ble hun gitt stoffer som julegave, og da sydde hun seg en kjole.
77
Mormonene i Arendal
Etter at hun sluttet å jobbe for fru Bart, jobbet Cecilie i hjemmet til en Madam Wrolsen i Arendal. Hun likte henne, og deres forhold ble som mor og datter. Hennes oppgaver var mange, alt fra vasking, strykning, matlaging, fint håndarbeid, til å få tak i all den veden de skulle fyre med om vinteren. Det var mens hun arbeid i Wrolsens hjem at hun møtte Gjermund Mathias Nilsen. Hun gikk ofte forbi maskinistskolen der han var student. De ble kjent, og han begynte snart å avlegge henne besøk. Hun sluttet etter fire år fordi Madame Wrolsen nektet å gi henne en lønnsforhøyelse. Hennes lønn var bare fire kroner måneden, og hun jobbet fra tidlig morgen til sent på kvelden.
Cecilie flyttet deretter til Kristiania og jobbet som kokk for statsministeren i Norge. Hun fortsatte å holde kontakt med Gjermund. Hun var en veldig god kokk og hun ble vennlig behandlet, og jobben var fantastisk. Hun jobbet for en annen familie i Oslo på deres eiendom. De hadde tolv barn, og hun ble betalt ti kroner i måneden. Mens hun var der, hadde Gjermund nyreproblemer. Han var alvorlig syk og døden nær. Hun ble fortalt at hvis hun ønsket å se ham før han døde måtte hun vende hjem. Cecilie reiste tilbake til Kolbjørnsvik, det lille tettstedet på Hisøy, øya ved Arendal, og Gjermund ble veldig glad for å se henne. En prest på øya hyret henne til å jobbe for ham for ti kroner i måneden. Hun kunne ikke reise hjem til Øyestad fordi de hadde ikke råd til å gi henne mat.
Ekteskap
Gjermund kom seg fra sykdommen, og de ble gift på Hisøy 5. februar 1891. De hadde et stort flott bryllup. Vogner med femten hester tok bryllupsgjestene til kirken. Både bruden og brudgommen var kledd i svart, som var skikken på den tiden.
Paret bosatte seg i Kolbjørnsvik i en leilighet hos Nella, som var en venn av familien. Huset hennes lå to hus unna Nilsenfamiliens hjem på Bakken. Cecilie fødte deres første tre barn, Nils, Sigurd og Anne mens de bodde der. Gjermunds mor, Anne Kristine, ble syk og Cecilie stelte huset og tok vare på henne til hun døde 1. oktober 1895. En tid etter at Anne ble født den 19. september 1899 flyttet familien inn i familien Nilsens hjem sammen med Gjermunds far. Gudrun og Ruth ble født i det huset. Gjermunds far, Nils Gjermundsen, døde 17. januar 1902. I et dokument datert 5. februar 1902, ble huset gitt til Gjermund som en arv. En viss sum penger ble betalt av Gjermund, kanskje som betaling til hans eneste søsken, Anne Gurine Mortensen, hvis navn, så vel som hennes ektemenn, er inkludert i dokumentet.
I de første årene av deres ekteskap var Gjermund førstemaskinist på et stort lasteskip som fanget hval i nordområdene. Jobben hans krevde at han var borte fra hjemmet i flere måneder av gangen, og noen av hans turer varte et år. Under første verdenskrig
la tyskerne ut miner i Nordsjøen og mange handels- og passasjerskip ble offer for dem. På denne tiden seilte lasteskipet Gjermund jobbet på mellom Norge og England. En bekymret Cecilie tryglet ham om å finne arbeid bort fra krigens farer, så han ble maskinist på den lille fergen, Kolbjørn, som tok passasjerer mellom Kolbjørnsvik og Arendal. Gjermund jobbet på fergen til han døde av slag 23. november 1921.
78
1864 - 2014
Anne sa at forholdet mellom hennes mor og far alltid var bra. Hun sa at noen ganger oppførte de seg som dumme tenåringer når de var sammen! Når han var hjemme hadde hun alltid et smil i ansiktet.
Søken etter den sanne kirke
Cecilie var alltid en religiøs person, og var ivrig i sine studier av Bibelen. I mange år plaget barnedåpen i den lutherske kirken henne. Hun følte at babyer ikke skulle bli døpt fordi de ikke har en forståelse av ordinansene, og på grunn av sin uskyld trenger de ikke tilgivelse av synder. Hun kom til den erkjennelse at barnedåp var galt. Etter å ha grublet på dette i mange år spurte hun Gjermund, like før han mønstret på til sjøs, om han ville gi henne tillatelse til å bli døpt. Hun sa til ham: «Du har ikke noe imot at jeg døper meg om igjen, har du?» Han så på henne og sa: «Nei, hvis du føler du må, jeg vil ikke stå i veien for deg.» Mens han var borte fikk Cecilie høre om et mormonmøte av sin søster Anna, fordi Cecilie hadde fortalt henne om hennes følelser angående dåp. Anna visste om møtet i et nabohus og forklarte Cecilie at mormonene ikke trodde på barnedåp. Da Gjermunds far hørte at hun skulle høre på misjonærene sa han: «Hvis du går dit, trenger du ikke å komme tilbake!» Dette var en tåpelig ting for ham å si fordi helsen hans var sviktende og Cecilie tok hånd om ham.

Huset til familien Nilsen i Kolbjørnsvik. På bildet står det årstallet 1904
Da Cecilie gikk til huset sto hun utenfor, og så og lyttet gjennom kjellervinduet, fordi det var en skam å bli assosiert med mormonene. Misjonærene diskuterte evangeliets første prinsipper, og da de forklarte emnet dåp traff det Cecilie som et lynnedslag. Hun gikk hjem og fortalte søsteren: «Jeg har funnet sannheten! Jeg har funnet sannheten!» Hun ble snart døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Da Gjermund kom hjem, og fant ut fra en nabo at Cecilie hadde sluttet seg til Mormonkirken, ble
79
Mormonene i Arendal
han sint og konfronterte henne umiddelbart med anklagen. «Men du fortalte meg at jeg kunne bli døpt,» sa hun. Han sa: «Jeg fortalte deg at du kunne bli døpt, men jeg sa ikke at du kunne bli med i Mormonkirken.»
Huset i Kolbjørnsvik hvor Cecilie Nilsen sto utenfor og lyttet gjennom kjellervinduet
Husmøtet ble avholdt ved siden av huset som var rett over gaten fra Nilsens hjem. På den tiden huset var eid av Naist Johansens far. Senere ble Naist og hans kone Dorthea venner av Cecilie og medlemmer av den grenen. Kjellerleiligheten ble leid ut til misjonærer, og Arendal gren møttes også der i mange år. Sanna, en av Cecilies søstre, forteller sin versjon av Cecilies konvertering i sin biografi. Kort oppsummert er det som følger: Cecilie søstre syntes i hemmelighet at hun var en slags religiøs idiot. En kveld spurte Cecilie Sanna om å sitte barnevakt fordi hun ønsket å delta på et mormonmøte i et hus like ved. Da Cecilie kom tilbake fra møtet, kom hun inn på kjøkkenet med et lysende ansiktet og skinnende øynene. Hun sa: «Nå har jeg hørt det! Nå har jeg hørt det akkurat som Frelseren lærte det!» Sanna stirret på søsteren sin, og ga deretter den bitende kommentaren: «Cecilie, du er gal»!
Dåp og medfølende tjeneste
Cecilie ble døpt i havet den 13. juni 1900 av Noah Larsen, en misjonær fra Logan, Utah. Hun var en av de første konvertitter i den sørlige delen av Norge, og hun fikk stor forfølgelse. Noen av hennes søstre sluttet å snakke til henne. Hennes mor sa: «Jeg skulle ønske jorden ville oppsluke meg, jeg er så skamfull over deg.» Byfolk kastet steiner og knuste vinduer i husene der møtene ble holdt. Hennes venner vek unna når de så henne, og hun fikk til og med steiner kastet etter seg. Imidlertid ble en venn, Amalia Winters, også døpt den dagen. Til tross for den første reaksjonen til Cecilie dåp, sluttet alle søstrene hennes, bortsett fra Mina, seg senere til Kirken. Hennes bror ble
80