Tilbake | Søkefunksjon | Nettstedskart / innhold

Helomvendelsen [ Les artikkelen ]

Av: Marit Sunnanå Aalrust



38 MAGASINET | 26. JANUAR 2019
HELOMVENDELSEN
Cia Maria Martinsen (39) så «The Book of Mormon», og lo rått som alle andre. Ett år seinere var hun selv blitt mormon.
TEKST: MARIT SUNNANÅ AALRUST | magasinet@dagbladet.no | FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
SØNDAG PÅ SKEDSMO: Cia Maria
Martinsen leder Søndagsskolen i
Jesu Kristi Kirke Av Siste Dagers
Hellige på Skedsmo. Der bruker hun
metoder fra utdanningen som
psykodramaterapeut. På stolene
sitter misjonærer på besøk fra USA.
26. JANUAR 2019 | MAGASINET 39
Jeg merker at jeg gjør narr av meg selv inni meg når jeg snakker om dette. CIA MARIA MARTINSEN
M U S I K A L E N
«T H E B O O K O F MORMON»
Ble første gang
fremført på den
berømte
Broadway-scenen i New York i 2011.
Handler om to
mormonere som skal drive misjonsvirksom het i en landsby i
Uganda.
Teaterstykket er blitt en av de største
publikumssuksessene gjennom tidene.
Det Norske Teateret satte opp forestillingen i 2017.
Det er helt vilt. Det er absurd, for
å bruke hennes egne ord.
Cia Marie Martinsen sitter på
bakerste rad i et stort kirkerom.
Hodet er bøyd, øynene lukket.
Armene har hun foldet om livet,
som om hun holder seg selv på
plass, mens hun hører en manns
røst med svak amerikansk aksent lese fra talerstolen: O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns, Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød…
Jeg, journalisten som sitter og iakttar Cia i kirkebygget på Skedsmo utenfor Oslo, kjenner henne fra før. Ikke godt, hun er mer en bekjent jeg har truffet i sosiale sammenhenger gjennom en felles venninne fra hjem
stedet vårt, Kongsvinger. Og det var denne venninnen som en dag for to år siden utbrøt: Skal jeg fortelle deg noe sprøtt!? Cia er blitt mormoner!
Ifølge venninnen vår hadde det foregått slik: Cia, som til vanlig bor i Sør-Odal i Hedmark, hadde vært i New York, sett den nå verdenskjente, nærmest blas femiske musikalen «The Book of Mormon», hikstet av latter, blitt nysgjerrig, fått amerikanske misjonærer med navneskilt og strigla dresser på døra, og så latt seg døpe inn i Jesu Kristi Kirke Av Siste Dagers Hellige–et av de mest konservative kirkesamfunnene vi har i Norge. Der alkohol, kaffe og sort te er forbudt. Der kvinner ikke kan være prester, der deler av gudstjenestearrangementet er kjønnsdelt, og der både homofil praksis og abort blir sett på som synd. En misjonerende kirke der de tror på levende profeter. Kirken til Mitt Romney, den erke konservative amerikanske politikeren. Selveste Salt Lake-­kirken i Utah.
At Cia har latt seg døpe inn i Kirken er mer enn bare sprøtt. For Cia har vært ateisten, den aktive human etikeren og uttalte religionsmotstanderen. Religiøse bevegelser har for henne vært en kilde til det meste som er av ondskap og ufred i verden. Hun har vært radikale ren. Sosialisten. Den politisk aktive SV-eren. Feministen som har holdt appeller og marsjert under paroler om kvinnekamp og likestilling.
Du blir vanligvis ikke mormoner med en sånn bakgrunn.
Men Cia Maria Martinsen – hun som sier «amen» i kor med de andre inne i kirkerommet og nå åpner øynene, hun som tar imot det oppskårede kneippbrødet og svel ger det som Jesu legeme, som drikker vannet i plast koppen som om det var Jesu blod – hun ble det likevel.
–Jeg merker at jeg gjør narr av meg selv inni meg når jeg snakker om dette. For jeg har fortsatt nær kontakt med den ateistiske delen av meg. Den gamle Cia bare rister på hodet av dette.
Cia ler. Det er litt over ett år siden nå. Fortsatt er det få som vet. Hun har lagt ut noen bilder av seg selv i Salt Lake på Facebook, men uten videre forklaring. Og kanskje er det best slik. Det er ikke bare hennes vurdering, det er ektemannens også. For der andre i den svært familie
sentrerte Kirken drar hjem sammen etter gudstjenesten for å fortsette bønn og skriftlesning, er Cia alene. Ekte mannen hennes er ikke bare skeptisk til mormonkirken.
–Han er motstander av den, sier Cia. –Som organisa sjon mener han den er uetisk, at de driver med maktmis bruk og utpressing når de driver inn ti prosent av lønna i tiende fra medlemmene, som må betales for å få an befaling og adgang til templene. Og så er det kvinnesynet og synet på homofile og transpersoner som han reagerer veldig på. Men ingenting av dette er forandret hos meg. Jeg er fortsatt feminist og sosialist, med de samme verdi ene – og det er kjempekontrastfylt.
Historien om hvordan Cia ble ateist er enklere enn den om hvordan hun ble mormoner, så la oss starte der. Cia er militærbarn. Faren var stasjonert på en Nato-base i Vest-Tyskland, og Cia gikk på katolsk skole. Helvetes flammer brant seg fast i henne. I skolegården ropte barna: «Det der må du ikke gjøre, da elsker ikke Gud deg lenger.» Den første guden hun ble kjent med var en dømmende og fryktinngytende Gud.
–Det var nok med på at jeg som tenåring fikk veldig avsmak for religion, og spesielt kristendom, sier Cia. Samtidig kunne den unge ateisten bli rørt av historier om Jesus, og som voksen hendte det at hun drømte om ham.
–Sterke drømmer. Så våknet jeg opp og tenkte det var da et rart psykologisk fenomen. Nå tenker jeg at det kanskje var…
40 MAGASINET | 26. JANUAR 2019
KONTAKT: Cia fremmer
verdien av Den himmelske
mor, som er en kvinnelig
ekvivalent til den Himmelske
far – kjent som Gud –men som ikke er blitt viet den samme
oppmerksomheten i Kirken.
Gjennom bønn får hun kontakt.
ANONYM GIGANT: På Skedsmo i Akershus, rett ved E6, ligger Jesu Kristi Kirke Av Siste Dagers Hellige, et stort bygg med flere saler og grupperom til ulike arrangementer. Medlemmene er aktive ofte flere ganger i uka.
26. JANUAR 2019 | MAGASINET 41
LANGT HJEMMEFRA: De snakket flytende norsk før de reiste fra USA til Norge for å misjonere. Søster Zenger og Eldste Hansen i forbønn før Søndagsskolen i Kirken på Skedsmo.
Cia avbryter seg selv.
–Jeg klarer fortsatt ikke å være bastant og si: «Jeg har sett Jesus!» Men det var en intensitet i de drømmene som jeg følte fikk mening da jeg snakket med folk i Kirken, og da jeg begynte å be.
Hun hadde merket seg navnet allerede som barn: Jesu Kristi Kirke Av Siste Dagers Hellige. Et merkelig navn. En merkelig kirke, det skjønte hun da hun som eldre leste det hun kom over om disse troende som fulgte profetien til Joseph Smith (1805–1844). Han som fikk beskjed om å gjenopprette den opprinnelige Kirken fra Jesu tid – av Jesus og Gud, begge i egen skikkelse. Historien omfatter også påstander om nedgravde gulltavler med læresetnin ger, Jesu oppstandelse i Amerika, og seinere flerkoneri og profetier. Nok mat for skaperne av «The Book of Mormon» til at de ikke trengte å overdrive særlig mye i musikalen som Cia i dag beskriver som «uærbødig og kjempesatirisk, men framført med kjærlighet». Og som hun ikke vil gi æren for at hun i dag er mormoner.
–Men den «I believe»-låta er jo sann, da. Det er det vi gjør, vi velger å tro. Troen må jobbes med for å holdes ved like.
Hun humrer så brystet rister.
«I believe» hører jeg fortsatt på.
Cias gryende nysgjerrighet på mormonkirken, som hun i dag tenker på som veiledning fra Den Hellige Ånd,
gjorde at hun kom over et debattinnlegg i Vårt Land som diskuterte om mormoner burde få holde morgenandakt i NRK P1. Humanetikeren Cia lot seg engasjere. Hvorfor skulle ett kirkesamfunn diskrimineres til fordel for et annet? Snart hadde hun googlet seg inn på Kirkens nett
side, og fylte ut et bestillingsskjema for å få tilsendt «Mormons bok». Cia ville lese selv. Etter noen dager kom telefonen: Ønsket hun besøk av to misjonærer? Nei, svarte hun først. Så, etter noen uker, ombestemte hun seg. For ville det ikke være litt gøy å oppleve dette selv?
Misjonærene kom, og de fortsatte å komme. Nesten hver dag reiste de ut til Sør-Odal, der Cia slapp dem inn i ekteparets leilighet, og samtidig lukket ørene for mannens innsigelser.
–Det var jo noe absurd over at der satt jeg og leste skrifter. Men jeg bare likte det. Og så ble jeg med til Kirken og jeg likte det også. Samholdet, tanken om å hjelpe og støtte hverandre. Det var ikke sånn at nysgjer
righeten min ble tilfredsstilt – jeg ville bare ha mer. Hun sier at hun til slutt bare bestemte seg for «å gå med. Ikke stille spørsmål».
–Og det føltes bra, på en sånn måte at jeg tenkte at dette er noe mer enn en trøst fordi jeg ikke vil dø. For Cia har fryktet døden. Hva er vitsen, har hun tenkt, når alt kan forsvinne når som helst? Hun sier at misjonærene viste henne en mening med det hele.

42 MAGASINET | 26. JANUAR 2019


Jeg sa ofte i starten at det er som om jeg har oppdaget Narnia.
CIA MARIA MARTINSEN
Men å be, det fikk ikke Cia til.
–Det gikk ikke, det var bare for teit. Så fikk jeg en prestebønnvelsignelse – den ene misjonæren la hendene på hodet mitt, en 18 år gammel gutt jeg ikke hadde syntes var spesielt moden, men nå snakket han helt annerledes. Jeg følte jeg fikk kontakt med noe guddommelig. Og da var det ikke dumt lenger.
–Kan du ta det litt ned på jorda?
–Gud ga seg på en måte til kjenne. Han sa: Du er her, jeg er her, du er min datter og vi har et forhold. Cia nikker sakte med øyne som sier: «Jeg vet hva du tenker, jeg hadde aldri trodd på dette jeg heller.» –Det var på en måte som å ringe hjem til en far det var veldig lenge siden jeg hadde snakket med.
Det er ikke tilfeldig at Cia beskriver det slik. Mormoner – eller medlemmer av Jesu Kristi Kirke Av Siste Dagers Hellige, som de selv kaller seg – tror at vi mennesker bor sammen med Gud før vi blir født. Så sendes hver og en av oss til jorda når vår tid er kommet. Her er vi i et slags laboratorium. Et sted for å prøve og feile, slik Cia for
klarer det. Og når livet tar slutt, trer vi inn i nye stadier på veien mot gjenforening med Gud, og et liv i en him melsk familie med hele vår slekt fra jorda. Og det beste:
Det finnes ikke noe helvete i tradisjonell forstand. –Det fantastiske med mormonismen er at man tror på evig framgang. Jeg sa ofte i starten at det er som om jeg har oppdaget Narnia, og det er på ordentlig. Det er en hel uendelighet som er blitt tilgjengelig for meg.
Cia Marie Martinsen er leder av 8. mars-komiteen på Kongsvinger. Hun kaller seg fortsatt kvinnesaksforkjem per. Og hun er leder av søndagsskolen i Kirken på Skedsmo – det hun ser på som sitt kall – men hvis hun skulle ønske å bli leder for hele menigheten, bli biskop, eller til og med apostel eller profet i den globale Kirken, vil hun bli hindret av sitt kjønn.
–Ja, og enda aksepterer jeg det, og jeg vet ikke hvorfor jeg er så komfortabel med det. Jeg skulle ønske at jeg hadde noen bedre svar.
–At mennesket kan være dobbelt?
–Ja, at flere ting kan være sant samtidig. Samtidig som
OPEN MIC: Siden det er den første i måneden, kan hvem som helst komme fram og avgi vitnesbyrd om hvordan de holder troen levende. Cia reflekterer over verdien av fellesskapet i Kirken.
26. JANUAR 2019 | MAGASINET 43
SLEKTERS GANG: Joakim Isaksen er selv født inn i en troende familie, akkurat som datteren Silje Anine. De fleste i menigheten er det.
KVINNESAK: Som leder for 8. mars-komiteen på Kongsvinger, jobber Cia for at kvinner ikke skal begrenes av sitt kjønn. Ønsker hun å bli leder for menigheten, blir hun akkurat det.
44 MAGASINET | 26. JANUAR 2019
Det er godt med en mannsfri arena. Samtalen blir friere da, menn tar ofte mer plass, men det mente jeg før jeg ble med i kirken også. CIA MARIA MARTINSEN
at den store, komplekse sannheten er det bare Gud som ser. Jeg føler at denne kirken er den beste for meg, like vel.
–Er det ubehagelig at jeg stiller disse spørsmålene? Cia begynner å le, hun vrir på kroppen.
–Nei, jeg liker det litt, jeg. For det er utfordrende. Jeg kjenner at det er viktig for meg å forholde meg til disse spørsmålene. Men det jeg ikke liker er at det er vanskelig for meg å finne de gode svarene. Det høres kanskje banalt ut, men jeg vil virkelig være en del av denne kirken. Jeg føler meg hjemme her.
I Kirken på Skedsmo er gudstjenesten inne i sin tredje time. Cia står midt i strømmen av menn og kvinner som forsvinner inn til hvert sitt møterom. Kvinner til Hjel
peforeningen. Menn til Prestedømsmøtet. – Jeg syntes det var rart de første gangene, men nå setter jeg veldig pris på søsterskapet.
Hun setter seg ned på en av stolene som står i ring inne i rommet.
–Det er godt med en mannsfri arena. Samtalen blir friere da, menn tar ofte mer plass, men det mente jeg før jeg ble med i Kirken også.
Hjelpeforeningens leder, presidentinnen, ønsker velkommen. Magasinet får være til stede, men ikke ta bilder. Siden sist har det vært generalkonferanse i hovedsetet til mormonkirken i Utah, der den 93 år gamle presidenten og profeten Russel M. Nelson –han med walkie-talkie-kontakt med Gud, som Cia sier – har kommet med noen formaninger og ønsker. Blant annet en anbefalt «faste» fra sosiale medier, spesielt rettet mot kvinner – for at de skal vie mer konsentrasjon til tros arbeidet. Presidentinnen innleder møtet med å snakke om Nelsons tale.
–Jeg synes han gir en utrolig hyllest til oss kvinner, sier hun. –Han stoler veldig på oss, og vi får en følelse av at vi er utrolig viktige i det som skjer framover. Er det noen av dere som har noen tanker om det?
En eldre kvinne bekrefter følelsen av et stort an svar.
–Vår profet vil så gjerne at vi skal gjøre det vi kan. At vi skal lese evangeliet og gjøre ting sammen, ikke bare snakke om oppskrifter, sier hun, før presidentinnen gjerne vil trekke fram et Nelson-sitat.
–Da han ble spurt om hvorfor han ble lege, svarte han: «Fordi jeg ikke kunne bli mor.» Det har jeg tenkt litt over, det er i hvert fall en voldsom hyllest.
Etter møtet står Cia på kjøkkenet og drikker et glass vann. Hun sier hun reagerer litt på de andre kvinnenes underdanige holdning overfor president Nelson.
–Den pidestallsgreia er også en del av kulturen. Det presidentinnen vil si, er at kvinner er like verdsatt og elsket av Gud som menn. Så kan det høres ut som «Også vi – kvinner! Vi kommer ikke langt etter!», sier Cia med tilgjort stemme.
–Det er mye av det i Kirken, en 50-tallskultur, og det er veldig fremmed for meg. Jeg mener kjønn og kjønns roller er mye mer fasettert enn det er rom for i Kirkens kultur. Men i læren finner jeg ingen motsetningsforhold.
–Bare et kjapt ord, Cia!
En 33-årig trebarnsfar ved navn Joakim Isaksen bryter inn.
–Skulle Trond hjelpe deg med å skifte dekk i morgen? Kanskje jeg kan være med, så kan vi skravle litt også? Cia forklarer at Trond og Joakim er hennes omsorgs brødre. Kirkemedlemmer som bor nær hverandre skal følge opp og hjelpe hverandre. I likhet med de fleste andre medlemmene er Joakim født inn i troen, og måtte som tenåring velge om han ønsket å bli eller ikke. Han anslår at 30 til 40 prosent av ungdommene faller fra. Som de andre mennene i Kirken har han akkurat vært på prestedømsmøtet, der de har diskutert ulike problem stillinger.
–Hvordan vi kan hjelpe hverandre, egentlig. Alle vi som var på prestedømsmøtet har familier vi er ansvarlige for. Der diskuterte vi hvordan vi kan passe på dem.
–Er det mannen som har hovedansvaret for familien? –Ehm… Det kommer litt an på hva du mener. Altså, det er jo foreldrene som har hovedansvaret for familien, og når det kommer til det åndelige, tror vi det er viktig at vi ber sammen og studerer skriften sammen, og jeg tenker at hvis jeg ikke sørger for at dette skjer, er det jeg som blir holdt ansvarlig.
–Hvorfor det? utbryter Cia.
– He-he, nei, det er fordi … Vi tror det er mennene i Kirken som holder det vi kaller prestedømmet, og det gir dem et åndelig ansvar. Som på det første møtet i dag, da delte menn ut nattverden. Og da fikk de mulighet til å tjene, som bare de kan. Og da får man også et ansvar, fordi man har den muligheten...
Datteren kommer og napper faren i armen, og Joackim må gå. Seinere sier Cia at jo, hun ble faktisk overrasket over at han så på det åndelige som mannes hovedansvar.
J E S U K R I S T I
K I R K E AV S I S T E DAGERS HELLIGE
På folkemunne kjent som mormonkirken.
Har omtrent 16
millioner medlemmer på verdensbasis,
hvorav snaut 5000 i Norge, fordelt på
22 menigheter.
Ble etablert av Joseph Smith i Fayette i New York i 1830. «Mormons bok» kom ut samme år. Første norske medlem ble døpt i 1851.
Kirkens base er i Utah i USA og ledes av en pre sident, som er den som har vært apostel lengst i et råd på tolv apostler.
Menighetene ledes av biskopen og hans råd, alle menn.
Gudstjenester i lokale menigheter ledes ikke av en prest, men består av taler fra
medlemmene.
Kun medlemmer har adgang til Kirkens templer. Det er forbudt å gjenfortelle hva som skjer i tempelene. I følge religionsforsker Nora Stene er det
undervisning i Kirkens dypere lære.
26. JANUAR 2019 | MAGASINET 45


Jeg har vært spørrende, til tider konfronterende.
Jeg har fått gode svar og svar jeg ikke liker.
CIA MARIA MARTINSEN
TOLKNINGSSPØRSMÅL: Helst skal hun lese skriften og be to
ganger om dagen. «Mormons bok» og «Bibelen» er Guds ord tolket gjennom mennesker, mener mormonene.
Slik forklarer de
holdninger som strider med dagens tidsånd.
–Enten så er det noe jeg ikke har fått med meg, eller så tolker vi det bare forskjellig.
–Er det noen her som sier, «nå skal du høre Cia, hvordan det egentlig er»?
–Nei, jeg opplever det ikke sånn. Jeg har vært spør rende, til tider konfronterende. Og jeg har fått gode svar og svar jeg ikke liker. Det får jeg leve med inntil videre, men på mitt mest arrogante tenker jeg at Kirken trenger meg. At jeg kan være med og påvirke.
Som ateist følte Cia en voldsom forakt for at kristne som velger det de tror på, ser bort fra det de misliker. –Nå skjønner jeg at du ikke kan være kristen uten en sånn tankegang. Inntil videre lever Kirken og jeg godt med hverandre. Det mannen min har vært mest redd for ved at jeg snakker med deg, er at jeg kan oppfattes som homofob og imot transseksualitet. Og det er jeg jo ikke. Fra Kirkens side er det mye fokus på at vi skal vise kjær lighet til alle, og at alle skal føle seg velkomne, uansett. –Men hvis noen hadde stått fram som homofilt prakti serende?
Cias stemme blir stram som en line. Begynner å dirre.
–Jeg ville ha støttet dem, uforbeholdent. Jeg ville ha sagt at ved siden av meg er det alltid plass. Jeg føler nesten at jeg har lyst til å være et lite Pride-tog hver dag, fordi jeg er redd jeg bidrar til at noen føler de ikke har rett til å gifte seg, oppleve kjærlighet. Det er kjempevanskelig. Men hvis jeg kan bidra til at noen føler seg mer hjemme her, så er det noe av det største jeg kan tenke meg.
Og hennes eget ekteskap, hvordan har det tålt omven delsen hennes?
Cia hiver noen nye kubber på ovnen i stua i Sør-Odal, før hun kryper tilbake i den store sofaen til henne og ektemannen.
–Vi overlever. Og vi kommer til å overleve. Mannen min er tålmodig. Og nå ser han at jeg ikke er blitt funda mentalist.
Men hva om den gamle, ateistiske Cia hadde rett like vel? At religiøs tro bare er et uttrykk for dødsangst? Eller en eller annen form for midtlivskrise?
–Det spiller ingen rolle. Skulle jeg på dødsleiet få vite at det ikke er noe mer, nei vel, så gjør det ingenting, sier Cia. –For dette har gjort meg mye lykkeligere her og nå. Mens jeg lever. •
46 MAGASINET | 26. JANUAR 2019